” I begynnelsen var ordet”…

 

Det kan være vanskelig å ta innover seg i en tid med internet og TV-kanaler som sender døgnet rundt. Men det skrevne ord er tross alt grunnlaget for vår kultur. Uten tekster hadde vi ikke kunnet ta del i tidligere generasjoners erfaringer, tanker og oppdagelser. Fortiden når oss gjennom det skrevne ord, og vi for vår del sender ordene videre. Bøkene er en felles arv!     

 

Sist høst ga Inge Eidsvåg ut en bok han kalte Stille stemmer- indre bilder: om lesningens velsignelser, farer og fryd.  Her forteller han om skjellsettende litterære opplevelser fra barndommen og fram til i dag. Han var mye syk som barn, og hadde av den grunn sine beste venner trygt plassert i bokhyllen. Boken tilhører ikke min sommerlesning (jeg har for lengst lest den), men den er en bok som alle bokelskere vil ha stor glede av.

 

Hvor mange av oss har ikke gått bort til bokhyllene ved første besøk hjemme hos noen, og til og med opplevd å bli interessert, - nesten forelsket - i en så og si ukjent person, bare fordi hans eller hennes boksamling er så spennende…

 

Forleggeren Harald Grieg, (Nordahl Griegs eldre bror, og den som sørget for å få Gyldendal forlag på norske hender) har fortalt om tiden i tysk fangenskap – hvor han hadde leseforbud. Men så ble han flyttet til en annen celle, og der, - bak do-bøtten i celle 8A, hadde en tidligere fange etterlatt et bind med The collected Stories of Joseph Conrad”:

 

”Jeg kan ikke beskrive den lykkefølelsen som fylte meg. Sult, nikotinbehov, følelsen av isolasjon, uroen for mine kjære, engstelsen for fremtiden, alt ble overskygget av lykken over igjen å holde en bok i hånden. Jeg presset meg inn i hjørnet ved siden av døren, det eneste sted i cellen hvor man ikke kunne ses fra kikkhullet i døren – og leste og leste. Først i det øyeblikket forsto jeg den egentlige og innerste tanken bak uttrykket lesningens velsignelse. Og som aldri før sto det klart for meg at et herligere og mer takknemlig kall enn å få virke for bøkenes spredning blant menneskene kan ingen ha.”… Man kan si han kom på rett hylle. 

Sommerens essaysamlinger 

Også i sommer har jeg plukket ut noen essaysamlinger som jeg gleder meg til å ta fatt på. Som jeg vel har vært inne på tidligere, er dette en genre jeg har mye til overs for. Det kan dreie seg om aktuelle kommentarer til kultur- og samfunnsliv, eller små litterære perler. Uansett mobiliseres tankevirksomheten, og

kortformen gjør at de er fine å ty til innimellom de mer tidkrevende leseprosjektene.

 

Sommerens samlinger er Siste stikk, av Sissel Benneche Osvold, og Jeg er et vilt begrep av Ole Robert Sunde. Dessuten komponisten Helge Ibergs bok: Smaken av mørnet tid: tekster om tidsånd og dannelse. Sistnevnte er forresten ikke en essaysamling, men en til dels provoserende og tankevekkende, kulturkritisk bok.

I tillegg tar jeg med meg en bok av svenske Kerstin Ekman : Herrarna i skogen. Ekman har et sterkt forhold til skogen. Hun og hennes mann har bodd i de Jämtlandske skoger side 70-tallet, og som hun selv sier: ”Jag har levt där en värld håller på att försvinna.” ”Herrerna” i tittelen er herrer hun har lært å kjenne gjennom bøkene deres, og som sammen med hunden har gått ved siden av henne i skogen i alle år. I syv essayer tar hun for seg ulike” herrers” forhold til og forfatterskap omkring skogen og dens egenart. Ekmans ord er aldri likegyldige, og her er det hennes bekymring for de siste rester av urørt skog i Norden som er hennes anliggende.

 

Sissel Benneche Osvold var jo i over 30 år en av Dagbladets viktigste kommentatorer. Mange av oss savner hennes skarpe og markante penn, som kunne både engasjere og røre. I denne samlingen, som inneholder de beste artiklene gjennom flere tiår, er utvalget gjort av hennes datter, Katja Benneche Osvold. Det blir derfor et personlig utvalg, samtidig som det er en enestående påminnelse om en rekke saker innenfor norsk kultur-og samfunnsliv i disse årene.

Når det gjelder forfatteren Ole Robert Sundes bok, var det tittelen som i første omgang gjorde meg nysgjerrig. I 2005 ga han nemlig ut en roman som har tittelen Jeg er som en åpen bok. Om det er noen sammenheng her vites ikke enda, men en rask titt på innholdsfortegnelsen er ganske lokkende. Her er titler som Et pannekyss, Yoko Onos doble hukommelse, Penna og pannus eller penn og penger. Med samlingen markerer forresten Ole Robert Sunde sitt 25-årsjubileum som forfatter. 

Dikt 

Dikt har jeg alltid på lesemenyen. Vår stuntpoet Tristan Vindtorn, har sagt om lyrikken at den går ut på å ”pusse metallet og polere perlene i språket”. Det er ubegripelig for meg at ikke flere leser lyrikk i vår heseblesende tid. Formen er som skapt til vår travle hverdag og våre mange reiser. Diktsamlinger er sjelden voluminøse, og tekstene er korte. Fint å ha med seg på flyreiser, for eksempel… I prinsippet kjøper jeg ikke lenger bøker. Hyllene er mer enn fulle. Men ingen regel uten unntak. Et av dem er lyrikeren Torgeir Rebolledo Pedersen. Helt siden debuten  med samlingen Tidr fra 1983 har jeg kjøpt samlingene hans. Diktet Evolusjonens røst fra debutsamlingen er jo blitt en klassiker, og i disse sms-tider burde det ha fornyet aktualitet. For den som ikke har fått det med seg, lyder det sånn:

De er knape tidr
De er nsten ikk vokler ign i sprkt
De tk for my tid å les
O bre sg fr my på skrvmaskn
Knsnantne har de o gåt utver
Fulne leger halve eg
O tfor vindut mit voksr tret
I henhold tl de sste nedskjæringne
J dr knpe tidr

 

Årets samling heter Min fars tegnemaskin, en samling som tar opp relasjonen mellom en diktersønn og hans arkitekt-far.  Her er det både motsetningsforholdet og det nære slektskapet som risses opp:”fars fot/ er også min fots far/ mine føtter skodd/ fars føtter skodd”. Som i alle RP´s samlinger kan vi glede oss over en språklig lekenhet og ironisk distanse, som oftest har en humoristisk brodd.. Derfor er det kort vei fra familiesfæren til europeisk politikk:

                  

(…) noen vil ha arkitektur

andre vil ha revolusjon

 

der man får både

arkitektur og revolusjon blir det

 

mindre og mindre arkitektur

og mer og mer Gulag

 

far vil ikke

ha revolusjon

 

og arkitektur er et for stort ord

å ta i sin munn mener far…

 

I et intervju ser jeg poeten uttale at dette er en samling han håper at hans egen far skal lese, selv om han i prinsippet ikke leser poesi. Jeg tror mange fedre kan ha stor glede av denne samlingen, også de som vanligvis ikke leser slikt.

 

Om hunder 

”Skal et hus være et hjem, må det inneholde barn, bikkjer og bøker”.  Ja, det pleide en gammel dame jeg kjente å si. Barn og bøker er det heldigvis ingen mangel på i mitt hus, men jeg har ikke lenger hund.  Sommeren 2008 innebærer derfor anskaffelse av en firbent livskamerat. Om et par uker skal jeg hente hjem en liten cocker-spanielhvalp. Så litt hundelitteratur står naturligvis på menyen.

Hunder lyver aldri om kjærlighet, heter en bok av Jeffrey Masson. Forfatteren er psykoanalytiker og forfatter, og svært opptatt av hundens følelser. I boken tar han opp emner som: kan hunden vise følelser som takknemlighet, medfølelse eller skuffelse? Hva drømmer hunder om, og hvordan oppfatter hunder mennesker?  Kjekt å vite når man skal gjøre seg kjent med en hundehvalp. Jeg skal også finne fram en bok jeg har lest utallige ganger før, skrevet av en uforlignelig penn, - av en person som har kjent og vært glad i et stort antall hunder gjennom livet. Boken heter Mitt hundeliv. Forfatteren er Johan Borgen, og den kom ut i 1971. Jeg gleder meg til gjensynet! 

Krim 

Krim skal det bli også i sommer. Når varmebølgene (forhåpentlig igjen) slår over oss, myggen hviner, og temperaturen innbyr til sene, late kvelder, - da er en god kriminalroman tingen. Håkan Nesser er en av mine svenske favoritter. Hans serie om etterforskeren Van Veeteren har han nå satt punktum for. Til gjengjeld har han snekret sammen en ny politimann, Gunnar Barbarotti – til glede for sine lesere. Til nå er det kommet to bøker om mannen. Bok nummer to, En helt annen historie, er noe av det beste jeg har lest innenfor genren. Her kan man glede seg over lysende språklige formuleringer, gode person-og miljøkarakteristikker, og en hovedperson med humor og velgjørende ironisk distanse til seg selv. Når selve krim-gåten i tillegg er både original og troverdig, da må resultatet bli bra! Jeg har de største forventninger til neste bok i serien.

 

Deborah Crombie er av av de engelskspråklige damene som kan kunsten å skrive innenfor den klassiske, engelske kriminalromantradisjon. Hun har alltid en spennende gåte i bunnen, to troverdige etterforskere i hovedrollene, og alt hender i et erke-engelsk miljø. Nå går jeg og venter på henne siste bok, Where memories lie, som skal komme i løpet av sommeren.

 

Vår polarforsker Monika Kristensen har i år gitt ut en kriminalbok fra Svalbard, Hollendergraven, som iflg forlaget er den første i en serie. Jeg er midt i den for øyeblikket. Den har en original innfallsvinkel, og finner sted i et meget spesielt miljø. Det å finne et originalt åsted for skumle begivenheter er ingen dum idé. Tenk bare på Donna Leon og hennes bøker med etterforskeren Guido Brunetti, som er lagt til Venezia. Foruten å bli underholdt om kriminelle foreteelser i Venezia, får vi et spennende innblikk i italiensk politikk, samfunns-og familieliv. Noen hver vil antagelig få lyst til å se nærmere på denne vår utpost mot nord etter å ha lest Kristensens bok. For det er ikke til å komme forbi: politietterforskning på Svalbard blir noe for seg selv. Store avstander, lave temperaturer og barske naturforhold, borger for det. Kanskje vil turisttrafikken på Svalbard, som allerede er omdiskutert, øke enda noen hakk… 

 

Skjønnlitteratur 

Så var det sommerens største lesegleder. Her har jeg flere bøker liggende som fyller meg med søt forventning. Noen av dem hører hjemme i våre naboland. La oss begynne med Torgny Lindgrens Norrlands akvavit. Her snakker vi om en forfatter som har en stor og entusiastisk leserskare, og som har skrevet uforglemmelige bøker fra det nordlige Sverige. Bøker som Hummelhonung, I Brokiga Blads Vatten, Dorés bibel, eller Pölsan, er litterære perler som bare får en til å hige etter mer! Og bøkene er oversatt til norsk, hvis man synes svensk er tungt å lese. I år kom altså Norrlands akvavit, som jeg nettopp har begynt på. Den handler (først og fremst) om vekkelsespredikanten og tannbørstepropagandisten Olof Hilmersson og om brennevinet som lovpriser skogen og cellulosen: Gammal Norrlands Akvavit!

 

Det er også beretningen om tre mer eller mindre tilfeldige besøkende i Västerbotten: kong Karl den 15., Jesus Kristus, og nevnte Olof Hilmersson. Den siste er knyttet til den siste, store vekkelsesbølgen i frikirkemiljøet i Västerbotten på 1950-tallet. Da bølgen la seg, forsvant han, for så å dukke opp igjen nå, i nådens år 2006.  Men alt er forandret, bygden er ikke til å kjenne igjen. Som han selv sier til den døde Sven Marklund: ”Jag frelste dig sju eller åtta gånger, och det hjälpte inte”… Eller som når han skal forklare sin store glød for tannhygiene, for en predikant kan ikke la tennene forfalle: ”Då man prediker kan man inte ha löständer som klapprar!”

Den som ikke har lest Lindgren har mye å glede seg til!

 

Helsingforsforfatteren Kjell Westö har nå fått sin tredje bok oversatt til norsk: Der vi engang gikk. På svensk heter den Där vi engång gått. Det er en stor bok på ca 500 sider, og kan fås på svensk i paperback. I sine tidligere bøker er det moderne storbyliv og ditto mennesker Westö beskriver.  Denne gang har han begått en stor, episk kollektivroman om de første fire tiår av 1900-tallet. Vi får innblikk i finsk historie fra tilhørigheten til Russland, og fram til 2. verdenskrig. Han fikk den ærefulle Finlandia-prisen for denne boken, som virkelig er et storverk i nyere finlandssvensk litteratur. Det er en dramatisk fortid han henter sitt stoff fra, og det er sterke beskrivelser av mennesker, miljøer og hendelser i en tid da følelser og motsetninger fikk dramatiske konsekvenser i Finland. Noe av det sterkeste som inntraff var borgerkrigen som brøt ut i 1918. Såre og bitre ettervirkninger gjorde seg gjeldende i lang tid etterpå. Man glemmer lett at det er fiktive personer Westö skriver om. De er satt inn i en barsk historisk sammenheng, og fremstår som troverdige og levende, og lette å identifisere seg med.

 

Et par engelskspråklige bøker har jeg også på programmet. Den første heter Diary of a bad Year, (norsk tittel Et dårlig år) skrevet av Nobel-prisvinneren John M. Coetzee.  De to første bøkene som kom etter at han fikk Nobel-prisen, var sant og si en skuffelse. Coetzee har sluttet som professor i litteratur i Cape Town, og har flyttet til Australia, og det ser ut som om han igjen er i litterær storform i sin siste bok. Selv om jeg bare har rukket de første 3 kapitlene, har jeg store forventninger til romanens videre gang.

Vi møter den aldrende forfatteren C, som (også) nylig har flyttet fra Sør-Afrika til Australia. C er en av 6 kjente forfattere som blir invitert til å skrive essays om hva som er i veien med vår tid. Svarene skal samles i en tysk bok.

I vaskekjelleren treffer Coetzee den 29 år gamle Anya, - arbeidsløs, og fra Filippinene. Henne engasjerer han straks til å skriveessayet på maskin, noe hun slett ikke egner seg til… Uansett: svært fengslende lesning så langt!

Den andre boken er skrevet av en av mine amerikanske favoritter, Philip Roth, og heter Everyman. Den har lite av det overdådig lattervekkende som preger Portnoy´s complaint, den boken man først tenker på når det gjelder Roth.  Men humoren er der! Denne boken handler først og fremst om døden. Den begynner på en en jødisk gravlund i nærheten av New York. Avdøde var en kjent og vellykket reklamemann, en skjørtejeger  med tre ekteskap og tre barn: to sønner som foraktet han, og en datter som elsket han…

 

 

 

Så gjenstår bare sommerens Hamsun-repetisjon. Å lese bøker du kjenner godt fra før, er som å høre musikkstykker du er glad i. Øynene glir nedover sidene, og du tenker at NÅ kommer snart de spesielle replikkene, eller den humoristiske personkarakteristikken, eller akkurat det partiet som du er særlig glad i – og som du alltid leser et par ganger før du går videre.

 

Da Landstrykere kom, var Hamsun en berømt mann. Han har fått Nobel-prisen, og han har – med godt resultat - gått i psykoanalyse. Den litterære kilden han hadde øst av, og som han hadde fryktet var tørrlagt, - viste seg å sprudle som aldri før! Bøkene om August var nok også ment som kritikk av den nye tid, men den gamle forfatter lar seg tydeligvis sjarmere av sin egen hovedperson. August, tusenkunstner og skrønemaker av Guds nåde, - med gulltenner i munnen og trekkspill i favn, er alltid parat for nye eventyr. Folk lar seg forføre. Det er liv og røre rundt August. Så er det den mer stillfarende Edevart, da. Han som forelsker seg i en gift kone, Lovise Margrete. Hamsun skildrer med stor innlevelse lidenskapen mellom de to. Men så kommer jo Lovise Margretes ektemann tilbake, og hun kan ikke bestemme seg for hvem hun skal velge…

Landstrykere, August, og Men livet lever. Den siste betyr jo avskjed med August. Han blir offer for sin egen fantasi og spekulasjonsvirksomhet: hans egen saueflokk, på over tusen dyr – ”Et Hav av Sau” – blir skremt utfor et stup og tar August med seg i avgrunnen… Bøkene om August ligger på bordet men alle sine gamle lapper og gode litterære minner. Gamle venner jeg gleder meg til å møte igjen!

Så ønsker jeg alle ”lesere” GOD SOMMER, med mye god litteratur, og avslutter med et av Harald Sverdrups underfundige små sommerdikt:

 

 BARNERIM OM EN LITEN TYKK PREST

 

Lodne humle

vil du brumle

rundt min nese

blomsterlese

kirketeksten

hilsen veksten

kanskje messe

litt om gresset

eller preke

om den bleke

nyperosen

og mimosen,

-du som liker

blomsterpiker!