Av Carl Larsson (1853—1919)
Dikt
"Lyrikken er litteraturens builjongterning", heter det. I det utsagnet ligger det mye. For hva er en buljongterning? En komprimert smaksbombe? En liten kube som inneholder det vesentlige, det uunnværlige - hvis smaksløkene skal tilfredsstilles og nyanser komme fram. Stuntpoeten Tristan Vindtorn (tidligere Kjell Erik) sier følgende om det å bedrive poesi: "man foredler metallet og polerer perlene i språket"…
Kolbein Falkeid er manges yndlingspoet, også en av mine. I et favorittdikt fra samlingen "Utestengt", (2001) sier han det slik:
Du skriver dikt, sier de,
Det er ikke noe å bli fet av.
Nei, sier jeg,
Men trer jeg livet gennom et nåløye,
Får jeg kanskje noe å sy en mening med?
Og Olav H. Hauge minner oss på at: "tanke og draum er himmelske køyrety"...
Håper noe av det ovenstående kan legitimere at jeg i sommer har 3 spennende dikt-samlinger på bordet mitt. Alle går jeg og samler små stikkprøver fra, og gleder meg til å få tid til fordypelsen. Den første står Jóhann Hjálmarsson for. "Storm er et vakkert ord", er dikt i utvalg; utvalg og gjendiktning ved Knut Ødegård, noe som borger for kvalitet. Jóhann Hjálmarsson debuterte bare 17 år gammel i 1956, og ble straks omfavnet av Islands litterære elite. Han var en bråmoden lyrisk begavelse fra fiskerbøndenes karrige kår på landsbygda. Tidligere har jeg bare lest sporadiske svenske oversettelser av diktene hans, men det har gitt mersmak. Et av diktene i denne samlingen lyder slik:
Tid for mildhet
Blomstene i vasen som lever
og de som er begynt å visne
trives sammen, så kjærlige der.
denne hyggelige familien
i den kunsferdige grønne vasen
venter bare på én ting:
å visne.
Neste samling heter "Psi", av Torild Wardenær. Den underlige tittelen kan jeg forhåpentlig si mer om når boken er lest. Wardenær debuterte i 1994, og hennes litterære produksjon omfatter dramatikk, essays, skjønnlitteratur og lyrikk. Og det er lyrikeren jeg har størst glede av. Grunnen er hennes evne til språklig bildebruk som fryder meg. Et lite eksempel fra denne samlingen:
...Jeg står mellom skarpe greiner, er kanskje uten mål og mening og
klærne mine er fargeløse og opprevet, men jeg er i et pastellaktig humør
All vennlighet som har streifet meg har lagt seg rundt meg som fjær og dun i krattet...
Hvem har ikke vært i "pastellaktig humør"??
Den siste samlingen er skrevet av Helge Torvund: "Alt er høy" (2007). Denne lyrikeren har jeg fulgt i 30 år nå, og hver ny samling fra hans hånd fyller meg med forventningens glede. En liten smaksprøve fra denne, lyder slik:
Orda skal få nye yrke
I morgon skal alle orda få nye yrke
I morgon skal alle orda få nye klede
I morgon er en måndag som orda vil få merka
I morgon skal alle orda byrja heilt på nytt
Og dette er bare første strofen...
Hamsun
Så er sommeren ikke sommer for meg uten mitt årlige gjensyn med Hamsun. Roten til denne sommerrutinen ligger mer enn 40 år tilbake i tiden, da en kjær nærstående og jeg begynte å lese Hamsun høyt for hverandre. Etter hvert ble en sommer uten Hamsun utenkelig. Joseph Conrad skrev en gang til en venn: "Så morsomt at nettopp du likte denne boken. Du vet, bare 50 % skrives av forfatteren, - resten står leseren for." Det siste er vel grunnen til at du kan lese den samme boken mange ganger gjennom livet. Du gjør nye oppdagelser hver gang, for liv og erfaring fører til at andre ting springer ut fra boksidene.
I år falt valget på "En vandrer spiller med sordin". Her møter vi på nytt den aldrende Knut Pedersen, hovedpersonen i "Under høststjernen" – som har samme navn som sin forfatter, før han tok navnet Hamsun. Han er igjen dradd ut på landet, og han dyrker fortsatt sin umulige kjærlighetsdrøm. Gjenstanden for hans forelskelse denne gang er gift, men har hatt et eventyr med en mann som viser seg ikke å holde mål. For henne ender boken tragisk. Knut er bare passiv tilskuer til begivenhetene, men denne gang vender han ikke tilbake til byen. Det er i skogene han hører til: "så sitter jeg igjen og hører suset i skogen. --- Jeg blir svak av å sitte og lytte. Erindringer veller opp i meg fra mitt liv, tusen gleder, musikk og øyne og blomster"...
Krim
I vår har det igjen vært debatt i avisspaltene om kriminallitteraturens popularitet, - om den står for noe mindreverdig litterært sett, eller det motsatte. Noen av våre kjente skjønnlitterære forfattere har jo – med vekslende hell – forsøkt seg på "krim" de siste årene. Lysten til å lage en skikkelig "pageturner" har vel enhver forfatter? Uansett: genren har gjennomgått en stor utvikling fra Maurits Christopher Hansen skrev "Mordet paa Maskinbygger Rolfsen", en kriminanekdot fra Kongsberg, i 1839. Det påstås forresten at dette er den første kriminalbok i litteraturhistorien. Selv om engelskmennene mener de har patent på den klassiske kriminalroman med Edgar Allan Poes "Mordene i Rue" Morgue. Men den kom først i 1841...
Selv har jeg stor glede av den gode, intelligente kriminalroman. En pasjonert leser vil ha et positivt forhold til enhver genre, etter min mening. Krim og duft av kaprifol = (også) sommer! Jeg gleder meg til Stieg Larssons tredje bok om Lisbet Salander og journalisten Blomquist "Luftslottet som sprängdes". Selv om det legger en viss trist demper på opplevelsen å være vitende om den uverdige krangelen som foregår mellom Larssons samboer og øvrige familie om rettighetene til manuskriptene han etterlot seg. Forfatteren døde som kjent før bøkene kom ut.
Et nytt bekjentskap er Jed Rubenfeld "The interpretation of murder". Det som fristet med denne boken, var opplysningene på baksiden om at Sigmund Freud var en av hovedpersonene . Handlingen finner sted i New York, under Freuds eneste besøk i Amerika. I følge forfatteren et besøk som har vært omgitt av en viss mystikk...
Essaysamlinger
En genre som jeg med årene stadig har fått større glede av er essaysamlinger. Kanskje spesielt litterære essays. Og kanskje ligger noe av bakgrunnen for interessen i Arne Garborgs ord: "Svar dei døyr – svar veks fram, men spursmåla dei brenn - i alle dagar ". Tre essaysamlinger kan jeg glede meg til i sommer: Knut Åmås: Verdien av uenighet (2007), Jan Kjærstad: Menneskets nett (2004), og Jan Jakob Tønseth: Dikteren på terskelen (2005).
Knut Åmås fikk jeg øynene opp for gjennom hans fine biografi om lyrikeren Olav H. Hauge: Mitt liv var draum (2004). Beretningen om gartneren som "dyrket jorda og orda" er en stor leseropplevelse. Dessuten leser jeg med glede Åmås' kronikker i Aftenposten. Som tittelen antyder, handler denne boken om viktighten av å være uenig, og om debattens og dissensens vilkår her i landet.
Jan Kjærstad, en forfatter som kan fylle meg med ren leselykke, - har utgitt flere essaysamlinger, men denne fra 2004 er foreløpig ulest.
Så har vi Jan Jakob Tønseths forfatterskap, som etter min mening fortjener mer oppmerksomhet. Hans tre romaner - som tar utgangspunkt i Hilmar Iversens ensomhet (1992) og den spanske borgerkrig, fortsetter i Et vennskap (1997) og avsluttes i Resignasjon og portvin (2002) – er en sann svir å lese. Her finnes ensomhet – som tittelen på den første boken antyder – men også vennskap, kjærlighet, og mye varm humor!
Leselykke
Ordet LESELYKKE ble brukt ovenfor. Det skal innrømmes at det først og fremst er skjønnlitteraturen som kan hensette meg i en slik henrykkelse. Også denne sommeren har jeg noen bøker på lager av forfattere som kan få meg i nevnte tilstand. Ian McEwan er en av dem. Han har ni romaner og to novellesamlinger bak seg, de fleste er oversatt til norsk. Hans to foregående romaner, "Omforlatelse" (2002) og "Lørdag" (2005) fikk begge vel fortjente litterære priser. Årets bok heter On Chesil Beach. Den er allerede oversatt, og har på norsk beholdt tittelen: "Ved Chesil Beach". To unge mennesker, Edward og Florence, gifter seg i 1962. De har vært kjærester et års tid, og har aldri vært i tvil om at det skulle bli de to. Etter vielsen samme formiddag sitter de to og nyter bryllupsmiddagen på et idyllisk lite standhotell ved Chesil Beach. Etter som middagen skrider fram, ligger det nervøsitet og tiltagende panikk i luften. Og nettopp her ligger McEwans styrke. Det å skape en atmosfære, spille på det usagte, vise hvor skjørt og uforutsigbart livet er, - det krever en mester i faget. Boken er også et fabelaktig tidsbilde. Forfatteren beveger seg (og oss) mer enn 40 år tilbake i tid, og viser oss hvordan vi alle er barn av vår tid. Vi blir minnet på at det har skjedd en liten revolusjon på erotikkens område, og at to menneskers lengsler og forventninger kanskje er uforenlige. Dette er en ganske lite roman på bare 165 sider. Men du verden hvor mye som står her, både på sidene og mellom linjene.
Mange hadde en stor leseropplevelse med "Drageløperen", av Khaled Hosseini i 2006. I år kommer han med "Tusen strålende soler". Boken ligger foreløpig uåpnet hos meg, men her dreier det seg om to kvinneskjebner i et patriarkalsk og krigsherjet Afganistan.
Ja, dette var altså sommerens leseplaner. Personlig har jeg tro på at litteratur kan endre livsløp. Mange har gitt uttrykk for at møtet med en spesiell bok, en spesiell forfatter, - har ført til kusrsendring for leseren. Sikkert er det i alle fall at bøker kan endre oppfatninger, gi ny innsikt og skape ny undring. Jeg slutter med et dikt som gjorde et sterkt inntrykk da jeg leste det første gang for svært mange år siden, - skrevet av Samuel Taylor Coleridge (1772-1834). Det advarer mot skråsikkerhet på alle livets områder, og antyder at kanskje er det umulige mulig?
What if you slept?
What if you slept ? And what if, in your sleep, you dreamed?
And what if, in your dream, you went to heaven
and there plucked a strange and beautiful flower?
And what if, when you awoke, you had a flower in your hand?
Ah, what then?
God Sommer!
