Reidun Ruud deler på nytt sin sommerlesning med oss! Kanskje lar du deg inspirere i valg av din sommerlektyre?
For mange, mange år siden fikk jeg en bokgave av en engelsk venninne. Hun kjente min kjærlighet til hunderasen Cocker spaniel, og forærte meg derfor Virginia Woolfs deilige hundebiografi
"Flush". Boken utkom i England i 1933, og ble straks en bestselger. Den tilhører den lette, morsomme og sprudlende delen av Woolfs forfatterskap, og har alltid vært en av hennes mest populære bøker. Engelskmenn- og kvinner - er jo et hundeelskende folkeferd. Mine "hundedager" er dessverre forbi, men når lengselen etter en firbent turkamerat overmanner meg – slik den ofte gjør på forsommeren - da tyr jeg igjen til "Flush".
"Flush" er lyrikeren Elizabeth Barrett Brownings Cocker spaniel, og Woolf lar oss følge han fra han er en munter hvalp, til han dør etter et langt og begivenhetsrikt hundeliv. Fra hundens ståsted får vi også historien om den syke og ganske isolerte Elizabeth Barrets liv i London, hvor hun med jernhånd styres og passes på av sin tyranniske far. Men så møter hun poeten Robert Browning, gifter seg med han, og får et lykkelige liv i Italia. Også for Flush blir dette begynnelsen på et nytt og fritt hundeliv. Boken kom i norsk oversettelse på Pax forlag i 1999, nydelig oversatt av Merete Alfsen. Å lese Flush kommer sikkert også denne gang til å føre meg videre til Johan Borgens "Mitt hundeliv". Også denne forfatteren, som hadde så stor innsikt i menneskers psyke – var en stor hundeelsker og "forståsegpåer".
Lyrikk
Mange nordiske lesere ble glade da Nordisk Råds litteraturpris på 350 000 danske kroner i år endelig gikk til den fine, svenske lyrikeren Göran Sonnevi. Han har fått de to andre nordiske prisene for skrivende personer i sin genre: Doubloug-prosen og Akademins Nordiska pris. Fem ganger tidligere har han vært nominert til Nordisk Råds litteraturpris, og den sjette lyktes det altså. Prisen fikk han for samlingen Oceanen. Den er en gedigen sak på 418 sider, så andre diktsamlinger får jeg neppe behov for i sommer. På den aller første siden i denne samlingen står bare dette:
Varje ord
finns bara
i kärlek
I begrunnelsen for tildelingen heter det: "Oceanen är et ordhav att sänka sig ned i och omslutas av.... Sonnevi skriver en poesi som befinner sig i ständig dialog med såväl de politiska och sociala skeendena som de personliga frågorna om skuld och ansvar." For Sonnevi er naturen en stor inspirasjonskilde, så la oss ta med et sommerdikt fra hans hånd:
Nattviolen fann jag först bara som doft, den
kortaste natten Senare, två dagar
efteråt, såg jag den, svagt
lysande, med vita svagt grøna kronblad
Knut Hamsun
For meg blir det ikke riktig sommer før jeg har bestemt meg for hvilke Hamsun-bøker jeg skal repetere. I år har jeg funnet fram et par bøker som kom langt ut i forfatterskapet: "Konerne ved vandposten", og "Siste kapitel". Førstnevnte kom ut i 1920, samme år som Hamsun kunne hente Nobelprisen i Stockholm, og er den av Hamsuns bøker jeg ikke har hatt noe positivt forhold til. Kanskje dette vil forandre seg etter årets nylesning. Jeg husker den som en ganske negativ bok, men full av besk humor. Hovedpersonen heter Oliver. Som ung sjømann faller han ned fra riggen, og får en alvorlig skade i underlivet. Likevel gifter han seg med sin forlovede, og til tross for Olivers fatale mangler, føder hun barn etter barn… Oliver lever sitt liv på en løgn, men det gjør alle andre i byen også. Det finnes liksom ingen det går godt for i denne lille byen. Hamsun bruker maurtuen som et bilde på hva man beskjeftiger seg med: "Å den lille maurtur! Alle mennesker er opptatt med sitt, de krysser hverandres veier, de puffer hverandre til side, stundom går de over hverandre. Det kan ikke være annerledes…" Forfatteren bruker kastraten Oliver som et bilde på det livet menneskene lever. Et tomt liv, preget av mangel og utilfredshet.
Siste kapitel kom i 1923, og her er det samme tonen. Hamsuns sivilisasjonskritikk er nådeløs. Det virker som om all tro på et bedre samfunn og ikke minst – jordbrukets velsignelser – er borte. Handlingen er lagt til et sanatorium, som er befolket av mennesker forfatteren tydeligvis bare har forakt for: ""frigjorte" kvinner, stuelærde akademikere, arbeidssky kontorister..." De er alle ødelagt av sivilisasjonen. Sanatoriet brenner ned, og alle omkommer unntatt én som kalles Selvmorderen, fordi han hele tiden går rundt og forteller at han vil ta livet av seg. Hans kone brenner inne. Han overlever, og har nå enda bedre grunner til å ta sitt liv, men heller ikke nå lykkes det. Grenen han henger seg i er råtten. Så kan man spørre seg om det var en tilfeldighet at nettopp den grenen ble valgt? Bokens tittel, Siste kapitel, sier også sitt. Trodde Hamsun kanskje at dette er slutten på hans diktergjerning? Vi vet i alle fall at han etter denne boken går inn i en dyp krise. Som sagt, i sommer leser jeg bøkene på nytt. Kanskje er både de (bøkene) og jeg forandret. Det er i så fall ikke første gang man finner nye sider ved et litterært gjensyn.
Krim
Ingen sommer uten krim til svaberg og sene kvelder! Jeg har faktisk 4 nye, engelske kriminalbøker liggende. Den ene er Ruth Rendells nyeste inspektør Wexford-bok: "End in tears". Rendell skriver engelsk kvalitetskrim på sitt beste, og hennes gjennomgående politimann, Wexford, er en oppdager etter mitt hjerte: kunnskapsrik, empatisk, til dels uortodoks. Person- og miljøskildringer er meget troverdige, og alt får sin uventede, men logiske oppklaring.
Denne vinteren har jeg gjort et nytt bekjentskap blant engelskspråklige, "kriminelle" kvinner. Damen skriver under navnet M.C. Beaton, men heter egentlig Marion Chesney og er født i Glasgow. Hun har skrevet en lang rekke underfundige kriminalbøker fra det skotske høyland med landsbykonstabelen Hamish Macbeth som hovedperson. Han holder en lav profil, - han foretrekker faktisk at folk skal tro han er i besittelse av begrenset kompetanse og intelligens. Men: til tross for at hans overordnede griper inn, er det alltid Hamish som løser gåten gjennom sitt kjennskap til lokalmiljøet og tette observasjoner av de involverte. Hele tiden er den skotske lokalkoloritten tilstede, og skaper en helt spesiell stemning. De som liker Alexander McCall Smith og hans kvinnelige detektiv fra Botswana, vil sikkert finne mye å more seg over i Beaton's bøker. Sommerens bok for meg, heter "Death of a Cad".
De to andre krimforfatterne er foreløpig ubeskrevne blad for meg. Den ene heter Cammie McGovern, og boken "Eye Contact". På vaskeseddelen står det: "Cammie McGovern makes a satisfying marriage between a exploration of one of modern parenthood's greatest frustrations – autism –and murder mystery". Til slutt William Brodrick: "Garden of the dead". Her sier reklamen: "The story is beautifully written and constructed, yet easy to read and completely compelling". Den som leser får se!
Umberto Eco
Den siste boken jeg har rustet meg med i sommer er skrevet av Umberto Eco: "Skjønnhetens historie", fra 2004. Den har jeg gledet meg til lenge. Den tar for seg de forskjellige ideene om skjønnhet som har dukket opp og blitt diskutert fra det gamle Hellas til vår tid. Den viser også hvordan forskjellige oppfatninger av skjønnhet ikke bare har vært i konflikt med hverandre mellom forkjellige epoker, men også av og til innenfor samme epoke og kultur. Det burde gi tankestoff i vår tid, med enorm fokusering på det glatte og utvendige, og hvor det – for å sitere Linn Ullmann, - "snart bare i romanene det lukter menneske..."
Ja, dette blir min sommerlesning. Den er mangfoldig, og gir forhåpentlig nye tanker og impulser. Kanskje ny innsikt? La meg ønske god sommerlesning med et dikt av rogalandsdikteren Helge Torvund, som er en mester i å formidle vare steminger:
Denne trekroneforma kjærleiken
som veltar over meg i juli
Eg står i kroppen til skogen
Eg står på knausen
og er over førti blåklokker
Dagane mine er talde av marehalm
Eg går nær opptil eit bål
og kjenner at eg har ansikt
