Min sommerlesning 2003

Disse linjene fra Hamsuns vakre dikt "Skjærgårdsø" vil være kjent for de fleste. Få har som han kunnet gjengi følelsen av å være en del av naturen, som vi alle glimtvis kan oppleve i denne lyse, livgivende årstiden, "Nordlandssommerens evige dag". For meg er Hamsun blitt ”sommerens dikter”. I mer enn 3 tiår har jeg hver sommer lest noen av hans bøker på nytt. Jeg blir aldri lei dem. Hverken bok eller leser er den samme etter 10 år. Livet setter spor i våre liv, og gir oss ”nye” øyne å se (og å lese) med.

Det deilige med Hamsun, er at det alltid finnes en bok som passer til det stemningsleie man er i. Han kan være romantisk og lyrisk som i Pan, han kan skrive om den STORE kjærligheten, som i f. eks. Victoria, være vemodig og poetisk som i Under Høststjærnen og En vandrer spiller med sordin. I de to siste er vemodet knyttet til det å bli eldre, noe han må sies å ha hatt et noe overdrevet perspektiv på. Hamsun skriver et sted at ”Aandens Afblomstringsalder” begynner når vi blir femti, men han var jo selv det beste bevis på det motsatte. Hamsun var 90 år da Paa gjengrodde stier kom ut !

I fjor sommer leste jeg Benoni, Rosa, og Sværmere. I de to første er vi på Sirilund. Store sildeår gir muligheter for den heldige, i dette tilfelle Postbenoni, som blir kompanjong til den mektige Ferdinand Mack. Mack, som har edderdunsdyne i badekaret, og erotiske eventyr med hushjelpen Bramaputra med krushåret og mange flere, viser seg å ha flere skyggesider. Benoni er skildret med overbærende kjærlighet, og selv om han er komisk i sin nyrike hjelpeløshet, får vi store godhet for han.

I "Sværmere" er det den unge telegrafisten og oppfinneren Ove Rolandsen fortellingen dreier seg rundt. Denne gang på handelsstedet Rosengaard, som domineres av fiskelimsfabrikanten Mack; bror av Mack på Sirilund. (Enkelte av Hamsuns  personer dukker for øvrig opp i flere av hans bøker, og som lesere tar vi imot dem som gamle venner. VI vet noe om han eller henne som den aktuelle bokens hovedpersoner enda ikke har oppdaget, men som VI aner vil få betydning for det som skal skje!). Mack på Rosengaard har også en datter: den vakre Elise som faren har lovet bort til en dansk rikmann. Men Rolandsen har både sjarme og kreativitet. Han gjør en oppfinnelse som løser mange av hans problemer, og han får den vakre Elise. En lykkelig utgang på slike svermerier er sjelden vare i Hamsuns verden! Her er også folkelivet på det lille handelsstedet frodig skildret. Småbønder og fiskere, handel og vandel er beskrevet med stor detaljrikdom og detaljkunnskap. Boken kryr av merkverdige bipersoner med karakteristiske trekk, som forfatteren suverent holder styr på til siste slutt. "Sværmere" lå ellers til grunn for filmen Telegrafisten, som fikk Amanda-prisen i 1993, og der skuespilleren Bjørn Floberg spilte den mangfoldige Rolandsen.

Årets Hamsun-bøker for meg blir Børn av tiden og Segelfoss by, bøker som hører med til Hamsuns samfunnskritiske  forfatterskap. Tiden er siste halvdel av 1800-tallet, og de gamle handelsstedene i Nordland står overfor store økonomiske forandringer. Løytnant Willatz Holmsen representerer tredje generasjon i familiedynastiet på Segelfoss gods. Men forfallet står for døren, både for godsets del og i ekteskapet med den adelige fru  Adelheid. Det går ”genialt bakover” med det hele, men Willatz Holmsen er vant til å være den store herre. Han makter ikke å redusere på kravene og gå over til en mer beskjeden livsstil. Katastrofen synes uunngåelig, men i siste øyeblikk finner han ved et tilfelle stamfarens skatt som i sin tid ble gravet ned. Dette gir han et nytt pusterom. Willatz Holmsens motpol er den ”to hundre år yngre” Tobias Holmengraa, som så mange andre i Hamsuns litterære verden har tjent seg rik i fjerne  utland, men som må hjem til Nordland for å kunne ”skinne”. Med Holmengraa gjør industrialiseringen sitt inntog. Segelfoss blir by med alt som hører til. Ingen kjerner smør mer, de kjøper margarin. ”Pyntetenner” og ”dåsemat” er tidens tegn. Vederstyggeligheter i  forfatterens øyne… Den nye tid er han ikke til behag. Mer skal ikke røpes av handlingens gang. Men spennende og fargerik lesning er det.

Hamsuns enorme persongalleri glemmer man aldri når man først har gjort deres bekjentskap. Tenk bare på Isak Sellanrå og Inger fra Markens Grøde, Nagel med den gule dressen og giftflasken i brystlommen i Mysterier, August, Edevart og Lovise Margrete fra de tre bøkene som innledes med Landstrykere, Edvarda og løytnant Glahn som vi møter dem i Pan – for bare å nevne noen av de fantastiske  personene han maner fram. Fantasien, kreativiteten, språk, fabulering og uforglemmelige formuleringer er også kilder til varige gleder for den som en gang har latt seg lokke inn i denne dikterens verden. Der er det godt å være, og for meg forbindes den med bølgeskvulp og duft av vill kaprifol…

Min sommerlesning består selvsagt ikke bare av Hamsun. God krim hører sommeren til, helst av de store engelskspråklige damene. Et par av de nye, store romanene av året skal også nytes. I år blir det Wonderboy av Henrik Langeland, og  Alt blir klart og betydelig av Jonathan Safran Foer. Og så må man alltid ha noen diktsamlinger for hånden, i alle fall Stein Mehren, Kolbjørn Falkeid og ikke minst min svenske yndling, Thomas Tranströmer. Han som beveger seg i verdener så fjernt fra Hamsuns:

 
Riktig god sommer