Lang lunsj med Reidun

Vår bibliotekar Reidun Ruud deltok med bokprat i programmet "Lang lunsj" i 12 år - inntil årsskiftet 2004. Her kan du lese om bøkene hun snakket om de to siste årene progammet gikk. Mange av våre lånere var forøvrig på tråden for å få lagt av bøkene til seg så fort sendingene var over. Selv om programserien er slutt er bøkene forsatt like gode!

Oz, Amoz: Den svarte boksen.  Pax, 1997

(Omtalt 25. november 2003)
Boken, som kom i norsk oversettelse i 1997, kom ut i Israel 10 år tidligere. Den ble straks en internasjonal suksess, oversatt til 28 språk. Formen bidrar nok til å holde den høye temperaturen i romanen. Det er nemlig en brevroman, eller kanskje snarere en korrespondanseroman – hvor det veksler mellom brev og kjappe telegrammer.

Vi befinner oss i Israel i 1976. Etter syv års taushet skriver Ilana til sin berømte eksmann Alec Gideon, professor i statsvitenskap, og stort sett bosatt i USA. Bakgrunnen for at hun nå skriver, er tenåringssønnen Boaz, som Ilana føler hun ikke lenger rår med. Hun vil ha Alecs hjelp, både økonomisk og på annen måte. Etter hvert kommer også Ilanas nye ektemann, Michael Sommo, familiejuristen, og Boaz inn i korrespondansen. Tittelen på boken, Den svarte boksen, skriver seg fra ferdskriveren i et fly, den som forteller hva som skjedde før flystyrt. ”Styrten”  er i dette tilfellet skilsmissen mellom Ilana og Alec. 
Dette er bl.a. en roman om to mennesker som nærer et kjærlighetshat til hverandre, som i hele sitt  forhold har misforstått og mistolket. Det er også en fargerik og  uforglemmelig beskrivelse av  situasjonen i Israel, og den bitre konflikten mellom jøder og palestinere, - som ligger som et bakteppe.

Alle personene er knyttet sammen, men representerer forskjellige holdninger til livet, til religion og politikk. Korrespondansen dem i mellom, belyser liv og skjebner. Etter hvert tar handlingen overraskende og dramatiske vendinger. Det er en dyp og svært underholdende fortelling, hvor spenningsnivået hele tiden er høyt. Romanen er et godt eksempel på hvordan skjønnlitteratur kan gi en dyptfølt innsikt i en bitter politisk konflikt.

Om forfatteren:
Amos Oz er født i Jerusalem i 1939, kjent politisk skribent i Israel, men først og fremst romanforfatter. Rømte 15 år gammel fra Jerusalem, fra sin høyreorienterte far og de endeløse intellektuelle samtalen i hjemmet. Han dro til kibbutzen Hilda, hvor han ble i nesten 30 år. Som så mange israelere, skiftet også han navn, fra Klausner til det hebraiske OZ, som betyr mot eller styrke. Amos Oz er en av de israelske intellektuelle som tror på forsoning mellom palestinere og israelere som eneste farbar vei. Han sier bl.a. at det de to partene  trenger er ”ingen bryllupsreise, ingen hvetebrødsdager, men en lykkelig skilsmisse.” Det handler, i flg Oz, ikke om rett og galt, men om rett og rett.

Lessing, Dorris: Jane Somers´dagbøker. Gyldendal, 1985/86

(Omtalt 28. oktober 2003)
Jane Somers' dagbøker  ble faktisk en sensasjon lenge før utgivelsen. Så er det heller ikke hver dag  en verdensberømt forfatter som Doris Lessing opplever å bli refusert! Nærmest som et eksperiment sendte Lessing inn manuskriptet under psevdonym, og opplevde å få det i retur fra en rekke forlag. Endelig havnet  det hos Michael Joseph, hennes første forlegger. Der syntes en kvinnelig konsulent at dette minnet påfallende om Doris Lessing …  Som grunn for dette innfallet oppga Lessing at hun syntes det var interessant å se hvordan ukjente forfatteres arbeid ble vurdert.

Romanens jeg-person, Jane Somers, er en velpleid og velduftende, overfladisk og selvopptatt karrierekvinne på ca 50. Hennes liv er arbeidet som redaktør i et eksklusivt dameblad. Arbeidet og fasaden har vært så vesentlig i Jane's liv at ingen egentlig har nådd helt inn til henne. Hun har et barnløst ekteskap bak seg, men opplevde ikke den stor sorgen da mannen døde. Livet går videre som før. Hun konsentrerer seg om effektivitet i sitt arbeid, pleier ansikt og legeme og en perfekt garderobe. Helt tilfeldig møter Jane – eller Janna, som hun blir kalt – Maudie, en fattig og svak men også  trassig og sint  92 –åring , som tilbringer sin alderdom i en muggen kjellerleilighet, som nekter å ta i mot sosialhjelp, og som forlanger å bli verdsatt som den hun er. Maudie skal komme til å forandre Jane's liv.

Ufrivillig blir Jane trukket inn i den gamle kvinnens liv. Vi blir vitne til hvordan Jane motstrebende tvinges ut av sin strukturerte og vellykkede tilværelse. Hver gang Jane  står overfor Maudie, føler hun seg splittet mellom kjærlighet og raseri, trang til å hjelpe, og trang til å flykte. For selv om Maudie er sint og utakknemlig,  kan hun også  være varm og sjarmerende. For første gang lar Jane seg involvere i et annet menneskes liv. 

Det er antagelig bare en forfatter av Lessings format som kan fortelle  en så spesiell historie om to så forskjellige mennesker på en så engasjerende måte. Det blir aldri banalt når vi  følger Janes utvikling i det hun gradvis tar  ansvaret for Maudie.  Gjennom å neglisjere sine egne selvsentrerte behov, får livet mening for henne. Det  er spennende å følge utviklingen i det usannsynlige, men varme vennskapet som gror fram mellom Jane og Maudie. Romanen er en sterk påminnelse på hvor tomt livet kan bli hvis mennesker slutter å bry seg om hverandre.

Jan Jakob Tønseth

(Omtalt 30.september 2003)
Hilmar Iversens ensomhet (1992)
Et vennskap (1997)
Resignasjon og portvin (2002 )

Jan Jakob Tønseth hadde skapt seg et navn som lyriker da han debuterte som romanforfatter med boken Hilmar Iversens ensomhet. Hilmar Iversen og hans skjebne skulle etterhvert bli behandlet i tre romaner, som til sammen er blitt noe ganske enestående i norsk litteratur. Det er ikke skrevet mye om dette avsnittet i norsk historie, og ingen har etter min mening klart å levendegjøre epoke og personer på samme måte.

Det er Spania-kjemperen Gunnar Skjeseth forfatteren har gitt navnet Hilmar Iversen i denne trilogien. I motsetning til Gunnar Skjeseth overlever imidlertid Hilmar – dog ikke uten arr på sjelen. Gunnar Skjeseth var forfatterens onkel, og nyutdannet cand. oecon. Da han dro i krigen.

Den avgjørende rammen rundt Hilmar Iversens oppvekst – som hos Skjeseth – var farens prestegjerning. Faren var både ideal og læremester, og han lærte sønnen å tenke selvstendig - noe som gjorde at han knyttet de nære livsproblemene til et politisk perspektiv. Og kjærligheten mellom far og sønn var sterk nok til å tåle politisk uenighet. Faren var sosialist i sin ungdom, men meldte seg ut da Arbeiderpartiet "nærmet sg Moskva".

Likevel følte Hilmar Iversen at faren var stolt da sønnen reiste til Spania. At han "gad gi sitt liv til en sak han trodde på". Ved fronten får han erfare at i krig finnes det ingen ideal, og det finnes ikke noe heroisk ved døden. Alt er vold og håpløs lidelse. Han føler seg som en brikke i et kynisk krigsspill ledet fra Moskva. Hilmar Iversen blir sendt såret hjem fra Spania. Ved en misforståelse er han blitt skutt av en av sine egne….

I Et vennskap treffer vi Hilmar Iversen igjen i Oslo i etterkrigsårene. Han arbeider som arkivar hos NKP, og er fremdeles et lojalt partimedlem. Som kommunist og tidligere frihetskjemper i Spania, ble han tidlig nødt til å rømme til Sverige. Her tilbrakte han 4 år med vedhugst. Ved hjemkomsten fik han høre at han hadde sluppet billig unna…

Hilmar lever et stillferdig og pliktoppfyllende liv. Passer sitt arbeid, går på partimøter, og svømmer lange økter på Torggata bad. Hans eneste utskeielse er en beskjeden lyst på et glass en sjelden gang, på kafeen Justisen. Det siste blir til de grader holdt mot han av de meget moralistiske og fordømmende partikadrene. En tidligere partikamerat og frihetskjemper, som også har fått smake partipisken – blir til glede for ham, og gradvis bygger det seg opp et vennskap mellom disse to ensomme sjeler.

Nok et 10-år går. Vi treffer sosialøkonomen Hilmar Iversen igjen som bokhandlermedhjelper i Fredrikstad, - etter hvert som partiløs og ganske desillusjonert ekskommunist. Men endelig begynner livet å smile til Hilmar. Han får en ny venn i dr. Fjell, som også har en fortid i Spania. Dermed får Hilmar en samtalepartner med samme erfaringsbakgrunn som han selv. Dessuten treffer han bibliotekaren Signe Paulsen, søster av vennen Oscar som vi ble kjent med i Et vennskap. Snart oppstår søt musikk i Hilmar Iversens hjerte. Så søt at han til stadighet må synge fra sitt repertoar av Schuberts Lieder: "O wie schön ist deine Welt"…

Signe er en varm, nøktern og handlekraftig kvinne, som raskt oppfatter budskapet i Hilmar Iversens musikalske utfoldelse. Snart er de to gift, og Signe får bruk for både handlekraft og bokkunnskap i samlivet med den snille men noe livsfjerne Hilmar. Både kjærlighetslivet og rekkehushagen de skaffer seg, er gjenstand for famlende og tafatte forsøk fra Hilmars side. Så tafatte, at Signe søker hjelp i litteraturen. Utstyrt med samlede årganger av Karl Evangs Tidsskrift for seksuell opplysning, Havebok for hvermann, samt havesaks, går Hilmar Iversen til angrep, både på sin kone og på hageflekken. Begge deler med stor framgang.

Jeg unner riktig mange fornøyelsen av å gjøre Hilmar Iversens bekjentskap. Forfatter Tønseth har den nådegave å skape litterære personer som trer ut av boksidene som så sanne og ekte at leseren opplever dem som gode bekjente. Vi blir glad i Hilmar og unner han de gleder som blir han forunt. POETEN Tønseth har evnen til å fange øyeblikket ved hjelp av språket. Ikke minst av den grunn er disse bøkene en enestående leseropplevelse.

Knut Hamsun

(Omtalt 2. september 2003)
I forbindelse med Kolloens mye omtalte Hamsun-biografi, får vi håpe at også dikterens verker – ikke bare LIV – blir gjenstand for ny interesse!

For meg er Hamsuns bl.a. blitt ”sommerens dikter”. I mer enn 3 tiår har jeg hatt et par av hans bøker på leseprogrammet. Jeg blir aldri  lei dem. Verken bok eller leser er den samme etter 10 år. Livet gir oss hele tiden nye øyne å se ( og å lese med). Hamsuns enorme persongalleri glemmer man aldri når man først har gjort deres bekjentskap. Og fantasien, kreativiteten, fabuleringen og hans uforglemmelige språklige formuleringer er kilder til varige henrykkelser for den som engang har latt seg lokke inn i dikterens verden. 

I sommer har jeg repetert Børn av tiden og Segelfoss by, bøker som hører til Hamsuns samfunnskritiske forfatterskap. Tiden er siste halvdel av 1800-tallet, og de gamle handelsstedene i Nordland står overfor store økonomiske forandringer. Løytnant Willatz Holmsen  representerer tredje generasjon i familiedynastiet på Segelfoss gods. Men forfallet står for døren, både for godsets del, og i ekteskapet med den adelige fru Adelheid. Det gar ”genialt bakover” med det hele, men Willatz Holmsen er vant til å være den store herre. Han makter ikke å redusere på kravene og å gå over til en mer beskjeden livsstil. Katastrofen synes uunngåelig, men i siste øyeblikk finner han  ved et tilfelle stamfarens skatt som i sin tid  ble gravet ned. Dette gir han nytt pusterom.
Willatz Holmsens motpol er den ”to hundre år yngre” Tobias Holmegraa, som så mange andre i Hamsuns verden har tjent seg rik i fjerne utland,  - men som må hjem til Nordland for å ”skinne”. Med Holmengraa gjør industrialiseringen sitt inntog. Segelfoss blir by, med alt det fører med seg. Ingen kjerner smør mer, de KJØPER margarin. ”Pyntetenner” og ”dåsemat” er tidens tegn. Vederstyggeligheter i forfatterens øyne…….. Den nye tid  behager han ikke! Mer skal ikke røpes av handlingens gang. Men spennende og fargerik lesning er det.

Jansson, Tove: Sommerboken

(Omtalt 5.august 2003)
Tove Jansson ble født i Helsingfors i 1914.  Forfatteren har alltid levd i kunstens verden. Hun vokste opp på et atelier i Helsingfors. Faren var en kjent finsk billedhugger, moren var tegner. Bak den gode, varme kakkelovnen i hjørnet, bodde et tykt, snilt lite troll som fikk bo i fred i lang tid. Men flere tiår senere ble det til et Mummitroll. Tove Jansson studerte bildende kunst i Helsingfors, Stockholm og Paris, og hennes første separatutstilling viste muralmalerier og bokillustrasjoner.

Krigsvinteren 1939 ble  det umulig for henne å tegne lenger. ”Fargene bare døde, alt ble grått…” Hun fikk lyst til å gjemme seg i barndommens trygghet, og morens beroligende fortellinger, og hun begynte å skrive. Manuset endte imidlertid i en skuff, og her ble det liggende til 1945. Da kom den første boken om Mummitrollet. Etter hvert ble det 9 bøker, alle med Tove Janssons egne illustrasjoner.

Bøkene om Mummitrollet ble etter hvert oversatt til 32 språk, men selv om Tove Jansson er best kjent for sine barnebøker, er hun  også en betydelig forfatter av bøker for voksne. En av disse er Sommerboken  som kom ut i 1972. På norsk kom den i 1974. Tove Jansson har fortalt at hun engang spurte sin mor om hun hadde en ide til en bok, og at moren foreslo å skrive en historie om et meget gammelt menneske og et lite barn. Ideen fenget ikke da, men etter at moren var død, skrev hun boken, Sommerboken.

Sommerboken er fortellingen om den 6-årige Sophia og farmor, og deres sommer på en liten ensom øy i havgapet. Her er sol og stille stjernehimler, storm og bunnløst mørke. Hvert døgn er en liten evighet og et lite under for seg. Øya ligger langt fra mennesker, men nær naturen og naturkreftene. Som bakteppe høres suset i skogen, bølgene som slår vilt innover land, og mystiske knirk i et nattstille hus. I bakgrunnen finnes en far, men det er farmor og Sophia som er vårt anliggende. Som i bøkene om Mummitrollet, møter vi også her de eksistensielle spørsmålene om sorg og glede, om redsel og ensomhet, om å være i fellesskapet eller utenfor, om å gå seg vill og å komme til rette.

Som Mummitrollet alltid er omsluttet av Mummimammaens omsorg og varme hjerte, skaper farmor en varm ring av trygghet rundt Sophia. Tove Janssons  bøker har alle sterkt selvbiografiske trekk, og farmor i Sommerboken er et portrett av hennes egen mor.

Farmor og Sophia snakker aldri om sine følelser for hverandre. Det er heller ikke nødvendig. Men deres dype vennskap utelukker ikke øyeblikk av fiendskap: ”Jeg hater deg. Varme hilsener fra Sophia”. Farmor er gammel og kroppen begynner å svikte henne, men hun har den intuitive balansen mellom interesse og respekt for barnets integritet. Hun vet når hun skal være opptatt, og vende ryggen til i tilsynelatende likegyldighet, og hun vet når hun skal være tilstede. Beredt til å se, lytte og trøste. Farmor har oppfattet barnets dype behov for å bli sett og akseptert som den hun er. Akkurat som Sophia velger farmor å være fullstendig oppriktig. Hun vegrer seg heller ikke for det aller vanskeligste: å snakke om døden. Også det føles trygt mellom farmor og Sophia.

Mann, Thomas: Trolldomsfjellet. Oslo, 1935

(Omtalt 10. juni 2003)
Sommeren står for døren, og med den forhåpentlig tid for gode leseropplevelser.  Hvis noen skulle ha lyst til å kaste seg over en STOR roman, både innholdsmessig og i fysisk forstand (her snakker vi om ca 1000 sider) – som man garantert  aldri glemmer – er min anbefaling Thomas Mann (1875 – 1955): Trollfjellet. Den siste utgaven som kom i fjor, har forresten tittelen Trolldomsfjellet, og det føles riktigere i forhold til originaltittelen, som er Der Zauberber

Boken åpner med at hovedpersonen, Hans Castorp, ung skipsingeniør fra Hamburg, kommer til et tuberkulosesanatorium i de sveitsiske alper for å besøke sin fetter. Planen er å bli på stedet i tre uker. Han blir i 7 lange år.

Mikrosamfunnet sanatoriet utgjør er et stimulerende miljø for et vitebegjærlig ungt menneske. Her er intellektuelle fra hele Europa, og tanker i tiden debatteres heftig. På forunderlig vis får også Hans Castorp snart den samme diagnosen som de andre pasientene. Han kan altså bli, - for å bli frisk – men først og fremst for å arbeide med seg selv som menneske.

Thomas Mann presenterer Hans Castorp for leseren som en ”helt ordinær ung mann”, men i dette ligger det nok en del ironi. Han ankommer Trolldomsfjellet med en bok om ”havgående dampskip”, men det er helt andre emner han blir opptatt av.  Hans Castorp må  være  bortimot den ideelle student. Hans vitebegjær er grenseløst, han er intenst interessert i all mulig kunnskap. Og kunnskap er på ingen måte makt for Hans Castorp, verken over andre eller seg selv. Kunnskap er et gode i seg selv. Han er totalt fordomsfri, og lytter med like stor åpenhet til den italienske humanisten Settembrimi som til anarkisten Naphta. For den avanserte utdannelsen Hans Castorp får på Trolldomsfjellet tilegner han seg hovedsakelig gjennom å samtale og å lytte til sine ”læremestre”.

Hans Castorp vil lære menneskelivet å kjenne i alle dets former. Han vil bruke både sin forstand og sine følelser. Kjærligheten, sykdommen og døden er også viktige læremestre. Oppgjøret med døden -  som Thomas Mann beskjeftiger seg mye med i sine bøker – kommer i et nydelig kapitel ,”Snø”, i siste delen av boken. Her er Hans Castorp dradd alene på skitur. Det blir snøstorm, han sovner utmattet i snøen, og har en drøm som gir han en avklaring :  

Døden har nok stor makt over menneskenes liv, men ”for godheten og kjærlighetens skyld, må ikke mennesket la døden få makt over sine tanker.”

Hvis noen sitter med inntrykk av at dette er en dyster roman, er det ikke riktig. Th. Mann gir oss et innblikk i et fascinerende miljø, hvor dagene flyter i hverandre fordi de er så like og fordi tidsperspektivet er forrykket. Man tenker ikke fram mot neste uke, men kanskje mot neste år. Mye humor er det også, både i personer og situasjoner.

Boken  kom ut i 1924, og vil i dag nærmest kunne leses som en historisk roman. Hendelsene utspiller seg i årene før første verdenskrig, og romanen slutter  i det krigen nærmer seg. Dette får Hans Castorp til endelig å forlate Trolldomsfjellet for å kjempe for Tyskland. 

Mye av den humanismen  som rådet i Tyskland overlevde nok første verdenskrig, men det er likevel som om Mann profetisk aner nazismens brutalitet. Den skulle bryte fram bare et tiår etter at boken kom ut.

Interessant er det også å bli minnet på hvordan en sykdom som i dag nærmest er utryddet i vår del av verden, den gang  var kjent og fryktet i alle sosiale lag. I de aller fleste familier var noen rammet. Sanatoriene dukket opp i fjellene der hvor forholdene gjorde det mulig, og mange fikk årelange opphold der.

Hvorfor skal vi egentlig lese en slik bok? Blant annet fordi vi i løpet av livet lærer å kjenne bare et fåtall mennesker, - og kanskje lærer vi dem egentlig aldri helt å kjenne.

Etter å ha lest Trolldomsfjellet kjenner vi virkelig Hans Castorp, og han er verd å kjenne.

Brunner, Ernst: Edith. Tiden 1993

(Omtalt 13. mai 2003) 
Ernst Brunner er en kjent og anerkjent forfatter i vårt naboland Sverige, og  har gitt ut flere romaner og essaysamlinger. Men han har også skrevet en doktorgradsavhandling om den finlandssvenske dikteren Edith Södergran: Till fots genom solsystemen.  Den kom i sin tid som billigutgave på Bonniers, og er spennende lesning for alle som elsker Södergrans diktning. Avhandlingen er nok også bakgrunnen for at han – som mann – har våget å skrive en roman - i jeg-form til og med, om Edith Södergran. Boken er blitt en stor hyllest til en svært særegen kvinne, en banebrytende dikter som Brunner tydeligvis nærer stor respekt for og  stor kjærlighet til.

Edith Södergran døde St.Hansaften 1923, bare 31 år gammel, i den lille finske landsbyen Raivola i Karelen. Bare noen naboer fulgte henne til graven.

I åpningskapitlet møter vi Edith dødsmerket, blodhostende  og sengeliggende i Raivola. Herfra går tankene tilbake til barndommen, og til foreldrenes historie. Edith Södergran var født i St. Petersburg av velstående, finlandssvenske foreldre.  Familien flyttet snart etter til Raivola i Karelen, men Edith gikk på skole for overklassepiker i St. Petersburg. Her var tysk undervisningsspråket, og først da hun var 16 år gammel begynte hun å skrive dikt på svensk. I 1907 døde hennes far av tuberkulose, og Edith levde siden i frykt for å få samme skjebne. Nyttårsdagen 1909 ble det klart at også hun var smittet. Denne dommen kom til å prege henne resten av livet. Skolegangen ble avbrutt, og Edith sendt på sanatorium. Senere reiste hun også 2 ganger til Davos i Sveits for å få behandling. Men bedringen var hver gang kortvarig.

Men også samtidshistorien endrer livet til Edith Södergran. Hun opplever både revolusjonen 1905, 1. verdenskrig, og revolusjonen i 1917. Familien mister alt de eier. Raivola blir dessuten erobret av de hvite i 1918 og også senere blir området hjemsøkt av borgerkriger gang på gang.  Brunner gir oss også innblikk i  det mangfoldige miljøet  familien befinner seg i. Her brytes russisk, tysk, finsk og svensk kultur mot hverandre.  De russiske innbyggerne i Raivola begraver for eksempel en liten gutt levende. Ikke fordi de tror han er rammet av kolera, men fordi  Vårherre krever  offer og soning for at de ikke skal bli hjemsøkt av denne forferdelige sykdommen. 
Alt dette ligger som et bakteppe i Brunners roman, og virker sammen med vissheten om et kort liv, uoppfylt  kjærlighetslengsel og stor livsappetitt. Bl.a. gjenspeilet i  dikt som Triumf att leva, triumf att andas, triumf att finnas till! 

Store deler av livet bodde Edith alene sammen med sin mor. I 1916 utga hun sin første diktsamling; Dikter. Kritikerne var  ikke modne for hennes uttrykksform. Det ble stort sett slakt over hele linjen. Likevel  er det allerede her hun skriver det  kjente kjærlighetsdiktet Dagen svalnar, hvor den siste – og ofte siterte strofen er denne:   

"Du sökte en blomma
Och fann en frukt.
Du sökte en källa
Och fann et hav.
Du sökte en kvinna
Och fann en själ –
Du är besviken".

Sandemose, Aksel: Det svundne er en drøm.  Aschehoug, 1946

(Omtalt 18. februar 2003)
Boken er skrevet i jeg-form. Hovedpersonen heter John Torson, en norsk-amerikansk fabrikkeier. Han er opprinnelig fra  Gjørstad, et par mil utenfor Oslo, men  reiste til USA i 1909, 21 år gammel. I Amerika gjør han det godt, og når han nå forteller sin livshistorie – som i det ytre er formet som et brev til sønnen John Lund Torson – er han en velstående mann i 50-årsalderen.

Vinteren 1939 reiser han for første gang tilbake til Norge. Han bærer i seg et minne om sin første store kjærlighet, Agnes, som han  var dypt forelsket i da han var 18 og hun 14 år. Men Agnes bedro han, - noe han kanskje aldri er kommet over. 

Ved ankomsten til  Oslo  leser John Torson i avisen at hans yngre bror Karl Manfred er arrestert, siktet for mord på Anton Strand, en rival på hjemstedet Gjørstad. Broren dømmes for drapet, selv om skyldspørsmålet ikke er helt avklart. John Torson besøker ikke sin bror i fengselet. I stedet oppsøker han brorens forlovede, Jenny Lund, og det oppstår  snart et erotisk forhold mellom dem. 

Sammen med Jenny havner John i et kunstnermiljø på kafeen ”Hjørnet”, hvor de blant annet treffer dikteren Gunder Gundersen og hans kone Susanne. Sammen med dem er også Gunders schizofrene tvillingbror Tryggve.

Torson blir nå lidenskaplig betatt av Susanne, som i miljøet blir betraktet som  svært lett på tråden. I det hektiske forholdet til Susanne levendegjøres Torsons romantiske minner om Agnes. Den virkelige Agnes er blitt gammel og utslitt før tiden av et ekteskap med altfor mange barn. 

Men livet skal bli enda mer komplisert for John Torson. Jenny er blitt gravid, Broren Karl Manfred løslates fra fengslet, og dukker opp. Han får snart vite at Jenny har bedradd han, og Gunder får vite om Susannes svik. 

Mens Torsons problemer tårner seg opp, nærmer det seg 9. april 1940 og tyskernes invasjon i Norge. Torson må altså  handle på flere plan, og han velger  å  flykte fra  problemene. Som amerikansk stasborger får han utreisetillatelse til USA via Finland, og hjemme i San Fransisco får han vite at han har fått en sønn med Jenny, og senere at Susanne er død i tysk konsentrasjonsleir. 

Slik er altså kortversjonen av denne boken. Mordet vi hører om først i boken blir ikke direkte oppklart. Forfatteren overlater til leseren å  gjøre seg sine refleksjoner omkring mordgåten.  

Undertegnede har lest denne boken utallige ganger. Den er min absolutte yndlingsbok av Jante-lovens far.

Grunnene er nok flere. For det første er det en forfatterteknisk meget spennende bok. Som i de fleste av Sandemoses bøker, er den full av digresjoner og kommentarer. Sistnevnte kan faktisk leses som selvstendige essays om de forskjelligste emner.  Som nevnt er boken  et langt brev bygget på løsrevne dagboksblad og notater; noen daterte, andre ikke. Det kan også sies at boken faktisk består av en rekke forord: tre korte, - det fjerde utgjør  resten  av historien. I første omgang kan det se ut som om alt kastes ut tilfeldig, uten noen kronologi, men etter hvert som man blir kjent med boken, aner man disposisjonen eller  mønsteret. Forfatteren plasserer også  setninger, handlinger, hendelser som gjentagelser flere ganger. Også her er det et tydelig mønster. En slik gjentagelse skal for eksempel hjelpe leseren til å løse mordgåten. (En uløst mordgåte er det forresten i mange av Sandemoses bøker, og det er ikke fritt for at han selv koketterte med sin fortid som mulig morder.) Nazismen og dens konsekvenser ligger også som et bakteppe for hele historien… Hva får oss til å handle som vi gjør, - og blir vi noen gang ferdig med  sår som tilføyes oss i ungdommen? Det er noen av de spørsmål en sitter igjen med  etterpå. 

Om forfatteren: 
Aksel Sandemose ble født 19. mars 1899 i Nykøbing, Mors i Danmark, som den yngste i en stor barneflokk. Han debuterte i 1923 med Fortællinger fra Labrador. Forfatterskapet er dansk fram til 1930, og omfatter 6 bøker. Sandemose ”emigrerte” til Norge i 1930, og bodde her til sin død i 1965.  

Macè, Nicole:  Et oppdiktet liv. Solum, 2001.

(Omtalt 21. januar 2003)
I forordet til denne boken sier NM at det er en romanforfatters privilegium å ”blande sannhet og dikt etter egen lyst og eget behov”. Som i bøkene ”Kongens døtre” og ”Reise gjennom ukjent land”, lar forfatteren sine oppdiktede skikkelser møte historiske personer.  

De 2 første kapitlene i ”Et oppdiktet liv” bygger på memoarene til general Sègur. Men hovedpersonen, Auguste Macè , har også levd, og er forfatterens fjerne slektning. Han var fra 1833 til sin død i 1856 fransk visekonsul i Molde, hvor han hadde slått seg ned som kjøpmann våren 1818.

Romanen begynner i 1813, under Napoleonskrigene. Lazare Antoine Macè kommer til et tyfuslasarett, reddet etter slaget ved Hanau av en omreisende marketenterske, Adèle. Her treffer han Auguste, med samme etternavn som han selv, og muligens en fjern slektning.  De to blir venner, selv om Lazare er en simpel infanterist, og Auguste er kavalerist og med i Æresgarden. Imidlertid dør også Auguste  av tyfus, og ved et tilfelle forveksles Lazare med sin døde venn. Dette fører til at han får vennens identitet og posisjon. Etter hvert abdiserer Napoleon, Ludvig 17. kommer på tronen, og Auguste (som han nå heter) drar for å treffe sin venns mor. Han forelsker seg i henne, - følelsene gjengjeldes, og de to innleder et hemmelig forhold, mens de tilsynelatende er mor og sønn.

I romanen spiller forfatteren på tittelen: ”Et oppdiktet liv”. Hun dikter omkring sin slektnings liv og skjebne, slik han på sin side måtte dikte om seg selv mens han levde.  Prisen for ytre status i en fremmed kultur er indre rotløshet. Han kan aldri fullt ut være seg selv. Det er et eventyrlig liv Nicole Macè forteller om. Via Madagaskar kommer Auguste til Molde, hvor han slår seg opp som handelsmann, gifter seg med en prestedatter og får etterhvert 6 barn. For moldenserne forblir han likevel ”franskmannen” Macè, selv om han lever blant dem det meste av sitt liv, snakker deres språk og konverterer til deres tro.

Som motto for boken har Macè valgt et Goethe-sitat: ”Det menneske er lykkeligst som kan se forbindelsen mellom slutten og begynnelsen på sitt liv”. ”Macè-gården” står fremdeles i Molde, men  ingen bærer navnet lenger.

En fin, liten historisk roman, som gir mye innsikt i soldatenes liv under Napoleon.  At boken har sin rot i levd liv, setter en spiss på det hele.

Om Nicole Macè: Født og oppvokst i Frankrike, og har studert norsk litteratur ved Sorbonne. Hun har en amerikansk magistergrad i språkvitenskap, er teaterinstruktør, filmskaper, lyriker, skuespillerforfatter og romanforfatter. Har bodd i Norge siden 1953.

Carter, Angela: Kloke barn. Aschehoug, 1992

(Omtalt 10. desember 2002)
Angela Carter døde av kreft i febr. 1992,  bare 52 år gammel. Hun var en allsidig og populær forfatter, og var ansett som den mest originale og seriøse kvinnelige forfatter i sin  generasjon. Hun tok opp kjønnsproblematikken på en mer frodig og direkte måte enn sine samtidige. Angela Carter skrev i alt ni romaner.

”Kloke barn”:
Rammen rundt romanen en familiekrønike om en svært uryddig og omfangsrik familie; ført i pennen av Dora Chance som bor sammen med sin tvillingsøster Nora, på den ”gale” siden av Themsen. Disse to aldrende piker fra balletten er på den gale siden også på andre måter,  i det de er illegitime døtre av den berømte skuespilleren Sir Melchior Hazard – ”vår tids største Shakespeare-tolker”. Det illegitime og det uekte tematiseres i ulike former.

Det mest uekte ved søstrene Chance:  de har ikke engang sin personlige integritet, da de er eneggede tvillinger. Fra de var barnestjerner har de alltid opptrådd sammen, identisk kledd, og med identisk frisyre. Uekte også i den forstand at mens deres biologiske far (som for øvrig nekter å vedkjenne seg farskapet) som Shakespeare-tolker er en finkulturens mann – er søstrene sparkepiker i balletten.

På sin 75-årsdag får de invitasjon til feiringen av sin fars 100-årsdag. Herfra  rulles den frodige, muntre og vitale  historien opp. Illegitimiteten – uordenen, rommer en veldig livskraft, utholdenhet og improvisasjonsevne. ”Kloke barn” er et godt eksempel på illusjonens nødvendighet og rikdom.

Det er også en mørk tone som klinger med. I begynnelsen av boken henviser de 75-årige Dora indirekte til Dylan Thomas` dikt  ”Do not go gentle into that good night…” De gamle skal brenne og rase mot at lyset dør ved dagens slutt. Boken kan da også leses som forfatterens protest mot døden (hun døde like etter at den var avsluttet). I stedet for å rase, har hun skapt et stort rom av liv i romanform!

Hijuelos, Oscar: Keiserinne av den skjønne årstid. Cappelen, 2000

(Omtalt 12. november 2002)
Oscar Hijuelos er født i New York i 1951, og har bodd der det meste av sitt liv. Hans foreldre kom fra Oriente-provinsen på Cuba. Hijuelos har spilt mye i band, og den kubanske, smektende musikken strømmer gjennom romanene hans. "Keiserinne av den skjønne årstid" er hans andre roman på norsk. Han fikk for øvrig Pulitzer-prisen for sin første roman, "Sangen om den vakre Maria" (norsk utg. 1992), som også er filmatisert. 

"Keiserinnen av den skjønne årstid" har som undertittel ”en vaskehjelp i New York minnes”.  Vaskehjelpen er i dette tilfellet Lydia Espana, som kommer fra gode kår i det førkommunistiske Cuba. Faren, som var borgermester, kaster henne ut for usømmelig oppførsel. 22 år gammel kommer Lydia til  New York, og arbeider først for en luselønn på en tekstilfabrikk. Men så kommer kelneren Raul inn i hennes liv. Han erobrer Lydia ved språkets makt, for han frir til henne under en feiende bolero og ved å kalle henne ”Keiserinne av den skjønne årstid”. Hun gifter seg med sin Raul, og får to barn. Etter noen år har Raul ”servert ved så mange bord i så mange timer og hadde tilsneket seg så mange slanter fra baren og røykt så mange sigaretter at det belastede hjertet hans sviktet og i en alder av førtien truet med å ta livet hans. (Lydia forestilte seg at hjertemusklene  hans var vridd opp som en velbrukt bordklut.)” 
På dette tidspunkt er Lydia 32 år gammel, tar seg godt ut, snakker brukbart engelsk, men ikke godt nok til at butikksjefene i stormagasinene som Woolworth og Macy’s vil hyre henne. Utveien blir å ta vaskejobb hos velstående New York-familier.

De mange små kapitlene boken består av, gir oss gløtt inn i mange sider ved livet, både Lydias og andres. For gjennom arbeidet får Lydia innblikk i mange pussigheter som  gir forfatteren mulighet for å boltre seg med mange små sidehistorier som igjen bidrar til bokens mangfoldighet. Disse sidehistoriene tar opp mange temaer, som det å leve i eksil, familierelasjoner og tilhørighet, rikdom og fattigdom. Lydias liv er det som i boken kalles ”aldri-menneskenes”. Det er ”mennesker som aldri reiste til Europa, aldri kjøpte seg en eiendom, aldri eide en ny bil”.

Lydia gjør også rent hos den cubanske sangerinnen Susanah Morales. En dag legger hun merke til de tre gullplatene som henger på veggen. Platetitlene er ”Jeg elsker deg veldig høyt, USA”, ”Jeg glemmer deg aldri, mitt Cuba”, og ”jeg er kjærlighetens dronning”. Sangtitlene kan stå som symboler  for  Lydias  liv og lengsler: Den amerikanske drømmen om rikdom og lykke, drømmen om barndommens og ungdommens Cuba, og drømmen om Kjærligheten. Alt dette i grell kontrast til aldri-menneskenes virkelighet. Likevel: Lydia er både rengjøringshjelp og keiserinne i eget liv: ”alt selvsagt avhengig av humøret.”

Lydia lærer seg aldri skikkelig engelsk. Men hos den rike familien Osprey – som hun også jobber hos, får sønnen hjelp til å komme bort fra dårlige kamerater, får gå på skole, og blir etter hvert en fremgangsrik psykiater. Moren ber han om hjelp til å stave tittelen hans, som hun kaller ”siiikalogi”. Det er  for øvrig en ganske sår side ved boken at også avstanden til barna etterhvert synes uoverstigelig. Men endringene i arbeidsforholdene til New Yorks vaskehjelper de siste 30-40 år, og forholdet mellom arbeidstager/arbeidsgiver,- er en interessant måte å gjenspeile samfunnsutviklingen generelt på. Den som liker  latinamerikanske forfatterne som Garcia Marquez, og Isabel Allende, vil kjenne igjen det  forrykende tempoet i fortellingen og   mengden av små utrolige anekdoter , som fortelles med største selvfølgelighet og krav på å bli trodd!

Hijuelos’ forfatterskap gir stemme til den enorme spansktalende befolkningen i USA, noe de hittil i liten grad har hatt. Og som sagt: musikk – av det smektende latin-amerikanske slaget, som vår hovedperson har i blodet, - er hele tiden til stede!

Albom, Mitch: Tirsdager med Morrie. Ex Libris, 1999

(Omtalt 15. oktober 2002)
Denne boken, som bygger på en sann historie, kom ut i USA i 1997, og ble altså oversatt til norsk to år senere. Bokens undertittel er for øvrig ” En gammel mann, en ung mann og livets viktigste lærdom”.

Våren 1979, en lummer lørdagsettermiddag blir Mitch Albom offisielt uteksaminert fra  Brandeis University i byen Waltham i Massachusetts.Da kunne han også presentere sin yndlingsprofessor, Morrie Schwartz, for sine foreldre. De lover hverandre å holde kontakten.  Slik går det ikke. Mitch Albom blir etterhånden en kjent radio-pg TV-journalist. En kveld, 16 år senere, sitter Mitch en kveld og  zapper  på TV. Plutselig får han øye på sin gamle lærer i et program på ABC. Morrie sitter i rullestol og blir intervjuet av en kjent TV-vert. Han snakker om døden, sin egen død. Han her fått diagnosen amytrofisk leteral sklerose, en brutal, ubarmhjertig sykdom i nervesystemet.

Dagen etter setter Mitch seg i bilen og kjører 600 mil for å besøke sin døende lærer. Sykdommen  har satt sitt preg  på Morrie. Etter at de har hilst på  hverandre, klemt hverandre, spist sammen og  snakket om gamle dager, sier Morrie plutselig: ”Mitch, vet du at jeg er døende?” Mitch nikker bekreftende. ”Vel, skal jeg fortelle deg hvordan det er?” 
”Hvordan det er å dø?”
”Ja.”
Slik begynner de viktigste undervisningstimer Mitch noen gang har hatt. Hver tirsdag møtes de, slik de gjorde 16 år tidligere da emnet var sosiologi. Nå er emnet:   ”Meningen med livet. Undervisningen foregikk på grunnlag av erfaring. Det ble ikke gitt karakterer, men det var muntlig eksamen hver uke. Det ble forventet at man svarte på spørsmål, og det ble forventet at man stilte sine egne … Det trengtes ingen bøker, men mange emner ble dekket, blant annet kjærlighet, arbeid, fellesskap, familie, aldring, tilgivelse, og endelig døden.” Selv om Morrie blir stadig svakere og mer hjelpeløs, er hodet klart. ”Folk er blitt mer interesserte i det  jeg har å fortelle nå enn tidligere”, sier han. ”Jeg har lagt ut på den siste reisen, og folk vil jeg skal fortelle dem hva de skal ta med seg.”

Noen bøker glemmer en aldri. Selv leste jeg den da  den kom på engelsk i 1997.  Det  var en enestående opplevelse å lese om et menneske som ikke bare legger seg ned i isolasjon i møtet med livets slutt, men tvert i mot lytter til sine egne reaksjoner og følelser, og attpå til deler dem med andre. Morrie legger ikke skjul på sin fortvilelse, men han gir oss også del i de gode opplevelsene. Stadig vender han tilbake til det han opplever som det aller viktigste i livet: kjærligheten. ”Vi skaper mening i livet ved å hengi oss i kjærlighet til andre mennesker, til fellesskapet, til å skape noe”.

Den største utfordringen for han blir å akseptere avhengigheten av andre i alle livets situasjoner og funksjoner. Ja, han øver seg i å godta sin situasjon, øver seg i å sette pris på det som skjer med han. Det blir et møte med barndommens omsorg, og til slutt kan han faktisk nyte det å bli vasket, massert, smurt og løftet av varme hender. Det er ikke selvmedlidenheten vi møter i denne boken, men en utrolig ærlighet og en usedvanlig klokskap.
Som sagt: noen bøker glemmer man aldri.

Michael, Ib: Prins. Aschehoug, 1998.

(Omtalt 17.september 2002)
Ib Michael (f. 1945)  er en av Danmarks mest solide forfattere. Siden debuten som 25-årig medisinerstudent  har han skrevet reiseberetninger, hørespill, dikt, dokumentarbøker og en rekke romaner. Bøkene handlet aldri om danske forhold før første bind i den lett selvbiografiske  trilogien, Vaniljepiken, (1991) Den tolvte rytter , Brev til månen, - kom. (For siste bind ble Michael nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Han har for øvrig fått alle tenkelige danske litteraturpriser.)
Michael er en språkkunstner som hele tiden skaper glidende overganger mellom drøm, historier, myter og virkelighet. Han preges også av dansk livslyst og fortellerglede. En av sine bøker avslutter han med et sitat av den tyske poeten, Rilke: ”Vi går alle rundt med et brev inni oss, som vi kanskje får lov å lese før vi dør.” Kanskje  det  Michael gjør når han skriver sine bøker er et forsøk på å sette ned på papiret dette ene brevet som skal fortelle sannheten om hvem  han eller hun er ? I boken Prins,  er Michael tilbake i barndommens  fantastiske verden i en roman full av eventyrlige hendelser.  

Året er 1912; det året Titanic sank. Boken åpner med en vakker visjon: En kjempemessig isblokk river seg løs, nesten som ved en fødsel, langt nord på kloden, - og flyter med takker og tinder ut på det ville hav. Til sist er det bare 3 spisser igjen; mastetoppene på den grønlandsfareren  hvor fortelleren en gang var kaptein, og hvor han hvilte i sin kiste inntil han kunne drive hjem. Isrestene seiler mot varmere farvann, smelter og frigjør kisten som føres mot Skagerak. 

Kap. 2 har tittelen Hvor tiden begynner, og fortelleren åpner med ”Jeg ser en gutt”. Så møter vi Malte, og den allvitende forteller tar oss og Malte med på historier på ulike tidsplan. 12 år gamle Malte er feriebarn  på den danske  kyststripen. Han mangler en far, er ensom og sær, og er anbrakt på pensjonat for sommeren. Her settes – skritt for skritt – en handling i gang som fører gutten ut av hans psykiske isolasjon. Malte finner kisten, stikker til seg et  fotografi og en uniformslue , og forhindrer på  den måten at man finner ut hvem mannen i kisten er. Malte trekkes mot  alt som smaker av eventyr. Det er sommer, og Malte vil helst leve i sin gutteverden av stadige oppdagelser. Han vil ikke at moren skal hente han tilbake til skolen i byen, men vil bli  hos fyrvokteren og hans telegraf. Sende opp drager, og være med stedets doktor på kjøretur i en putrende  gammel automobil. Han vil lære og lese og skrive sammen med Ida, apotekerens datter, som har vært stum siden moren omkom. Ja, aller helst er han sammen med Oda, og er derfor mindre betatt av  den eksotiske herren Sjarles Santos fra Sør-Amerika – som i likhet med mange av romanens personer – bor på enkefru Svanes pensjonat. For Oda og Sjarles svermer i sommernatten.

Ib Michael begrenser seg ikke til himmelen og den danske jord. Han reiser bakover i tid, til Amazonas jungel, og  til Zanzibar hvor nelliktrærne blomstrer. Han dukker opp igjen på Grønland hvor kapteinen engang seilte sin skute mellom isflakene.

Prins  er på mange måter historien om evigheten, ikke først og fremst  en historisk roman. Det fortelles om en sjømann som aldri blir eldre, og om en gutt som er i en alder hvor man tror seg udødelig. Ib Michael sier: "Mine foreldre hadde 10 bøker i bokhyllen. En av bøkene het ”Og bakom synger skogene”. Det var en så fantastisk tittel at jeg aldri torde lese den.”…  Men han lar Malte oppdage at …  "Bøker er laget av trær, og når bøkene blir lest, da synger skogene."

Tittelen Prins, kan antagelig forstås som i eventyrene, - at den som  er prins skal bli konge. Om ikke i  noe land, så i alle fall over eget liv.

Tamaro, Susanna:  Gå dit hvor hjertet fører deg. Gyldendal, 1995

(Omtalt 20.august 2002)
Denne lille romanen på ca 170 sider  ble en av de siste tiårenes største bestselgere i Italia. I så måte kan den sammenlignes med Gaarders Sofie-bok. Både forlagets  og kritikernes forventninger var heller lunkne. Men så hendte det helt uventede som  av og til skjer i litteraturens verden : Leserne elsket boken, og de første opplagene ble revet bort. Etter halvannet år hadde 1.7 millioner italienere kjøpt boken. Siden har den gått sin seiersgang over hele verden,  er oversatt til 23 språk og solgt i mange millioner eksemplarer. Det eneste stedet salget gikk tregt, var faktisk i Norge…

Romanens 39-årige forfatter Susanna Tamaro hadde tidligere skrevet noen barnebøker, en roman og noen novellesamlinger uten å gjøre altfor mye vesen av seg. Men med denne boken slo hun altså alle rekorder for salg og oppmerksomhet. 

Og så til boken:
” I hele mitt liv har jeg fortalt en eneste løgn. Med den løgnen her jeg ødelagt tre liv”. Slik uttrykker bokens jeg –person, de gamle kvinnen Olga seg.

Vinteren nærmer seg, og med den en gammel kvinnes død. Alle hennes saker er i orden bortsett fra de aller viktigste; nemlig de som angår hennes innerste hemmeligheter. Derfor setter hun seg ned ved skrivepulten  for å skrive sitt livs siste kapitler. Det er et skriftemål til datterdatteren som vokste opp hos henne, men som  nå er vokst fra henne. De siste månedene har hun tilbragt langt borte fra mormoren, - i USA. Hun vet ikke  at  mormoren har hatt slag, og antagelig ikke har lenge igjen. Mormoren på sin side, har ingen planer om å fortelle henne noe om dette. Hun skriver for å fortelle om sitt liv, om den lidenskaplige kjærligheten hun fikk oppleve etter å ha levd i  et dødt ekteskap i mange år. Hun forteller om sin datter, Ilaria, som døde ung i en bilulykke. Kjørte hun seg i hjel? I så fall hvorfor? Og hvem var mennene i hennes liv? Alle disse tungene skriver Olga om i denne brevdagboken til sitt barnebarn. Den skal være kjærlighetsgaven  hun etterlater seg , og som hun håper vil gi denne muligheten til et lykkeligere liv. For Olga vet  at det ikke er savnet og tomrommet etter de døde som er det verste. Det verste er det som er fortiet, det som aldri ble sagt.

Dette er altså en historie om de store følelsene og de store hendelsene, om konvensjoner og bortkastede liv. Om hemmelighetene hun har sverget på å ta med seg i graven, men som hun nå må dele med seg for å lege de sår løgnen har påført andre. Det er en varmende liten fortelling, full av farger, dufter og klokskap. Kort sagt: en tekst man ikke forlater.

McEwan, Ian: Kjærlighet ved første blikk. Gyldendal, 1997.

(Omtalt 23. juli 2002)
På engelsk heter denne boken Enduring Love, Og det skal vise seg at titlene har mye ironi i seg: En vårdag er Joe (kjent journalist av naturvitenskaplige  artikler) og samboeren Clarissa – på picnic i et grønt bakkelandskap like utenfor London.

Idyllen avbrytes imidlertid av rop om hjelp. Joe er en av flere menn som styrter til da de oppdager at en eldre mann – som er sammen med barnebarnet sitt – har fått vanskeligheter med en luftballong.

Joe og de andre mennene blir hengende fast i tauene til ballongen i det et nytt vindkast tvinger den opp i luften. I det ballongen stiger, må de vurdere om de skal slippe, eller holde fast. Alle er uforberedt på situasjonen, og de har heller ingen mulighet for noen fornuftig kommunikasjon seg imellom.

I løpet av noen korte minutter blir de sammen vitne til en tragedie. Dette er altså den illevarslende grunnscenen i boken  -  for det er her marerittet begynner for hovedpersonen, Joe. Fra nå av blir han nemlig forfulgt av en av de andre mennene som deltok i det mislykkede redningsforsøket. Denne er nemlig overbevist om at det dreier seg om gjensidig kjærlighet, og at det er Gud som har ført dem sammen. Etter hvert blir dette en påkjenning for forholdet mellom Joe og Clarissa, og vi følger han i stadig mer fortvilte forsøk på å komme ut av den vanvittige situasjonen han har kommet i.

Journalisten Joe oppdager etter hvert at denne besettelsen hos den andre også er beskrevet vitenskaplig. Det dreier seg om Clerambauts syndrom, som har fatt navn etter psykologen som har beskrevet fenomenet : Pasienten lider av intense vrangforestillinger om at en mann av høy sosial status er forelsket i vedkommende. Det er en erotisk besettelse med religiøse overtoner.
(Eks: En 53 år gammel fransk kvinne var overbevist om at kong George 5 av England var dypt forelsket i henne. Hun forfulgte han standhaftig fra 1918 av, og besøkte England flere ganger. Ventet stadig på han utenfor Buck. P., for å motta det forventede signal fra kongen. )

Forfatteren, Ian McEwan, regnes som en av de store stjernene i sin generasjon britiske forfattere , og har en rekke romantitler bak seg. Han er bredt oversatt til norsk. Sentralt i alle hans bøker: Det brått truende i hverdagen; den plutselige uhyggen. Kjærligheten som trues av utenforliggende omstendigheter. Det er alltid et kjærlighetspar som står sentralt i bøkene hans, og disse utsettes for uventede situasjoner som truer  samlivet.

Hoffman, Alice: Magi i prakis. Pax, 1996

(Omtalt 25. juni 2002)
Oversatt av Kia Halling.
Alice Hoffman  (f. 1952) er en meget populær og lesverdig forfatter, også her i landet. Men så er også 11 av hennes bøker oversatt til norsk ! I den ene boken etter den andre har Hoffman pendlet mellom det vi oppfatter som amerikansk virkelighet  og  det  uforklarlige, nesten naive. Hoffmans  helt særegne språk og  stil  kjenner vi igjen fra bok til bok, og fanger vår oppmerksomhet fra først til sist.

Dagens bok,  Magi i praksis , er fortellingen om to noe spesielle søstre, Gillian og Sally.  I et gammelt hus i Massachusetts har Owensfamiliens kvinner holdt til i mer enn to hundre år, og like lenge har omgivelsene gitt dem skylden for alt som gikk galt.  Uansett ulykker i nærmiljøet: ”alle mente at det måtte være de kvinnfolkene borte i Magnolia Street som hadde vært ute og tuklet litt med skjebnen”.  ”Kvinnfolkene” har følgelig  alltid vært fryktet og skydd som hekser.

Nå er det tantene, to eldre damer som holder til i huset bak tykke, grønnlige vindusruter. Og her vokser Gillian og  Sally opp etter å ha mistet sine foreldre i  en brann. Det blir en svært spesiell oppvekst, som kommer til å prege deres senere liv, - ikke minst deres kjærlighetsliv. To ting preger barndommen deres: for det første isolasjon i forhold til de andre barna. Ingen tør leke med dem. Dessuten opplever de en skremmende voksenverden , som utfolder seg i tantenes kjøkken når tussmørket kommer sigende. For mødrene til  barna som skyr Owens-jentene, oppsøker gjerne tantene i nødens stund. Oftest er det kjærlighetsnød det er snakk om. For at tantene er spesialister på kjærlighet er noe alle vet… Fra sitt gjemmested på kjøkkentrappen får jentene innsikt i lidenskapens fryktelige konsekvenser. ”Men de kvinnene som ville ha en annens ektemann, var de verste. De ville gjøre hva som helst for kjærlighet”.

Men selv om tantene kan yte god hjelp i slike saker – kanskje for god, til og med,-  kan de ikke hindre at Gillian stikker av som 18 år gammel skjønnhet. Grunnen er en mann som hun forlater igjen for den neste etter 14 dager. Og slik fortsetter det: ”hun knuser hjerter som andre knuser kavring” !

Den fornuftige Sally  gifter seg også, får to døtre, og blir tidlig enke.  Hun bestemmer seg for at ”Livet er å pusse tennene og servere barna sunn frokost og ikke gruble for mye.”   Hun forsøker å legge fortiden bak seg, og flytter til New York for å gi sine døtre en mer ukomplisert  oppvekst  der. Sally jobber på skolekontoret som sekretær, og nyter stor respekt blant kvinnene i nabolaget. ”Hun ser alvorlig ut selv når hun ler..”  Sally er like snusfornuftig og fastboende som  Gillian er en kjærlighetsutsatt vagabond.

Søstrene har ikke sett hverandre på årevis, da Gillian plutselig dukker opp , tre skilsmisser og mange opplevelser rikere. Nå  trenger hun  hjelp, for hun kommer bokstavelig talt med lik i lasten.  Ute i bilen har hun  den demoniske Jimmy, som  hun mener hun har tatt livet av, og som hun trenger hjelp til å bli kvitt. Nå følger intriger og problemer av mange slag, og søstrene må til slutt gripe til siste utvei: tantene ! Slik fortalt høres det hele ganske enkelt og  banalt ut. Men  dagligdags er hendelsene ikke. Heller ikke Hoffmans evne til å  gå i gang med en fortelling, og holde tempoet oppe til det siste. Dessuten: Hoffman  holder alltid en viss avstand til sine diktede personer, men hun skildrer dem med stor kjærlighet. De er ikke alltid like kloke i sine valg hva kjærlighetspartnere angår, kanskje ikke alltid så uklanderlige i sin livsførsel heller. Men  de har hjertet på rette sted når det gjelder. Mystikk og magi – som tittelen antyder – får vi også del i , noe som dreier fortellingen i uventede retninger. 

Alt i alt: en varm bok som minner oss på at det gjelder å ta vare på spontanitet og livsutfoldelse!

Japin, Arthur: Den svarte med det hvite hjertet. Gyldendal, 1999

(Omtalt 28.mai 2002)
Dette er en historisk basert roman fra nederlandsk kolonitid. I 1904 dør en afrikansk prins i Indonesia. Noe senere finner man en liten notis i en avis i byen Weimar i Tyskland, der noen av byens eldre forteller om hvordan de som barn krøp opp på fanget til prins Kwasi av Ashanti "for å kjenne på det ullaktige håret og den fine, fløyelsaktige huden".

Bakgrunnen var denne: I året 1837 ble to svarte prinser fra Ashanti-riket i Ghana, Kwasi og Kwame, sendt som gave til den nederlandske kongen, Wilhelm II. Gaven var en slags garanti for fortsatt illegal slavehandel mellom kongen av Ashanti og den nederlandske regjering. Guttene ble anbragt på en kostskole i Delft. De ble døpt, introdusert ved hoffet, og ble nære venner av kongefamilien. I sær fikk prins Kwasi et nært vennskap med prinsesse Sophie.
Fra første dag reagerer prinsene svært forskjellig på sine nye omgivelser: Kwasi tilpasser seg, mens Kwame forsøker å opprettholde sin afrikanske identitet. Han har problemer med å akseptere sine to identiteter. Han blir seg bevisst forskjellene: de er "svarte med hvite hjerter". Bittert sier han til Kwasi: "For deg er jeg en villmann som de må sivilisere; for meg er DU en sivilisert som er blitt vill." Og Kwasi sier i et brev til Kwame: "I løpet av noen heseblesende år har vi tilbakelagt samme avstand den vestlige sivilisasjon har brukt årtusener på å gjøre". På mange måter er det en roman om smerten i det å være annerledes.

De to prinsene fikk en tragisk skjebne, selv om de fikk vidt forskjellige livsløp. Det er beretning om identitet og bevegelighet. De blir begge noe annet enn det de var. Prins Kwame forsøker å reise tilbake til Afrika. Kwami ender på Java i Indonesia, som da var nederlandsk koloni. Han får en sønn og en datter, og deres barn lever i dag i Nederland.

Det vest-afrikanske kongedømmet Ashanti var et mektig kongedømme som lenge klarte å opprettholde sin selvstendighet. I 1874 ble de slått av en britisk hær, og fra 1901, - etter uroligheter og opprør blant ashantierne – ble det ødelagte riket lagt under den britiske kolonien Gullkysten. Ashantiernes konge var en absolutt enevoldshersker. Han utøvet sin makt med stor prakt,- man spiste på gulltallerkener, og kongen snakket bare via mellom-menn. (I parentes bemerket har ashantierne fremdeles konge. Han besøkte Amsterdam for noen få år siden.)

Det er altså også en roman om maktutøvelse, og om hvordan maktmennesker ligner hverandre uansett bakgrunn. Historien vi får presentert her, er et møte mellom to konger med sammenfallende interesser : kjøp og salg med klare avtaler. Europeisk og afrikansk kultur er forskjellig, men maktens språk er det samme.

Det 19. århundres kolonihistorie handler så absolutt om rå, europeisk makt, - men det handler altså også om møte mellom maktmennesker. Forfatteren forsøker ikke å skape en myte om uskyld, idyll og natur i det opprinnelige Ashanti. Også her har man lært seg undertrykkelsens kunst: fingre, ører, neser og lepper kappes av, og hodene ruller.

Forfatteren Arthur Japin hørte historien om de svarte prinsene 10 år før han skrev boken, og har brukt denne tiden til oppspore arkivmateriale, beretninger og minner om dem. Han har også reist i prinsenes fotspor. Historien om dem var fremdeles velkjent i Ghana.

Lurie, Alison: Fremmede makter. Gyldendal, 1986

(Omtalt 30.april 2002)
Denne romanen fikk i sin tid Pulitzer-prisen. Den norske tittelen er slett ikke dekkende. Originalens tittelen er nemlig Foreign affairs. Og det er nettopp det det er tale om i dette tilfelle:
To amerikanske collegelærere drar til London med stipend for studieopphold der. Tittelen spiller både på hvordan disse to amerikanerne opplever "utlendigheten", og på "fremmede makter" som helt uventet invaderer og tar styringen i livet deres.

DE to hovedpersonene er Virginia – Vinnie – Miner, og den yngre kollegaen Fred Turner. Vinnie er IKKE den klassiske heltinnen i feministromanen; en gift, frustrert sådan, som føler hun ikke har fått realisert seg selv. Nei, Vinnie er femtifire, ugift, og har ikke utseendet med seg. Hun er seg dessuten svært bevisst sin manglende status som kjønnsobjekt. Imidlertid har hun stor glede og tilfredsstillelse av arbeidet sitt, selv om hun også på dette området må tåle en nedlatende holdning fra sine akademiker-kolleger som føler de forsker på mer høyverdige felt. Vinnie arbeider nemlig med en spesiell genre innen barnekulturen: tradisjonelle barnesanger, rim og regler. Dessuten har hun nettopp avsluttet et mislykket kjærlighetsforhold til en gift mann.
Likevel: helt tragisk er hun ikke på noen måte: vellykket som akademiker, har utgitt flere bøker, er selvstendig, med orden på økonomien. La gå at kjærlighetslivet ikke har vært mye å skryte av. Små "kjekke" affærer med "gode" kamerater som er fort glemt , har vært hennes lodd på den fronten. Men hun er anglofil, og elsker London, hvor hun oppsøker gamle venner og samler barnerim til en ny avhandling. I det hele tatt : Vinnie har lært seg å skille mellom intellektet og følelseslivet. Så skjer det at hun – til sin egen bestyrtelse tiltrekkes av en landsmann på pakketur. En tidligere cowboy fra Oklahoma som representerer alt det hun forakter i sitt hjemland. Men ingeniøren med cowboystøvler, fotografiapparater og plastregnfrakk viser seg å overraske…
Den sjarmerende, vellykkede, yngre kollegaen Fred, som nettopp har brutt ut av ekteskapet, trives ikke på noen måte i det kalde, våte, uvennlige London. Men snart blir han oppslukt av den feterte TV-stjernen Rosemary, med dyre venner og ditto vaner.

I kortform høres dette ganske banalt ut. Men Lurie fanger vår oppmerksomhet, og beholder den. Det sære og vanskelige kjærlighetslivet til våre to hovedpersoner er èn ting. I tillegg skriver hun morsom og ironisk om møte mellom to kulturer: det engelske og det amerikanske. Amerikansk naivitet og nesegrus anglofili på den ene siden, og engelsk intellektuelt snobberi på den andre, får så hatten passer.

Alison Lurie, som for øvrig også (i likhet med Vinnie) er professor i barne-og ungdomslitteratur, har blitt sammenlignet med andre store amerikanske forfattere som Henry James og Edith Wharton. I denne romanen kommer dette til syne bl.a. gjennom den avstanden hun holder til personene og det som skjer rundt og med dem. Dette gir anledning til refleksjon. Selv de mest lidenskaplige situasjoner sees "litt fra oven". Hun viser oss sider av menneskelivet som overrasker, og får oss til å innse at ingenting bør være opplest og vedtatt en gang for alle. Menneskers fornuft og menneskers følelser kan lage uventede komplikasjoner. Sikker er det at for alle fire impliserte i denne originale kjærlighets-historien blir slutten både skjebnesvanger og overraskende.

Pamuk, Orhan: Svart bok. Gyldendal, 1994

(Omtalt 2.april 2002)
Glimrende oversatt fra tyrkisk og med etterord av Bernt Brendemoen.
Orhan Pamuk blir regnet som Tyrkias mest betydelige forfatter fra 90-tallet. Alle hans mest kjente romaner som Det hvite slottet, Svart bok og Det nye livet er oversatt til norsk. Svart bok er en stor roman som kan leses på mange måter og på flere plan. Den kan leses som en kriminalroman, en kjærlighetshistorie, rapport om storbyliv, og om søken etter egen identitet. Det siste både på det individuelle og det nasjonale plan.

Handlingen er lagt til Istanbul og åtte snøfulle døgn i denne byen midt på 80-tallet. Romanens hovedperson, den 33-årige advokaten Galip, kommer en dag hjem til tom leilighet. Hans kone, den vakre og mystiske Rüya, har reist sin vei, og etterlatt seg et ganske intetsigende lite brev. Navnet Rüya betyr for øvrig drøm. Gjennom nærmere 500 sider leter så Galip etter sin kone. Letingen etter henne fører han til de underligste steder og de underligste mennesker, som fletter sine historier inn i rammehistorien. Men jakten på Rüya overskygges snart av jakten på journalisten Celâl, en dyrket petitskribent i avisen Milliyet, som hver dag gjennom sin yrkeskarriere har levert en epistel til avisen. Galip oppdager at også Celâl er forsvunnet, og at han bare har etterlatt seg en liten samling petiter til sin daglige spalte. 
Kapitlene veksler mellom beskrivelsene av Galips vandringer i Istanbuls labyrinter og petitartiklene til journalisten Celâl ,- som – foruten å være Galips eldre fetter og Rüyas halvbror – er den Galip beundrer aller mest her i verden. Etter hvert blir Galip overbevist om at disse to har forsvunnet sammen, og at de skjuler seg et eller annet sted i Istanbul. 
Celâls petiter, som altså utgjør annethvert kapittel, gir Galip og leseren stadig nye ledetråder, både ekte og falske. Galip forsøker å finne spor, skjult i tekstene til Celâl, og får etterhvert en forestilling om at han kan løse gåten rundt de to gjennom å trenge inn i Celâls hukommelse. Etter hvert blir han så besatt av dette at han begynner å skrive i Celâls navn. Mens flere av Celâls petiter dreier seg om hans ønske om å være seg selv, drives Galip av ønsket om å være en annen.

Galip og leseren er på en måte i samme båt : begge jakter på en hemmelighet. Galip forsøker å trenge inn i Celâls verden. Vi forsøker å trenge inn i hans. Hele spillet med dobbeltgjengere, forestillinger og forkledninger utdypes gjennom utallige innflettede historier. Alle disse fortellingene som er vevet inn i hovedhistorien som kinesiske esker, får oss til å minnes Tusen og en natt og orientalske fortellertradisjoner.

I denne boken finner vi historien om pasjaen som kler seg ut som "alminnelig mann" for å bli kjent med sitt rike om natten, og som møter sin dobbeltgjenger, den alminnelige mannen som kler seg ut som pasjaen om natten! 
Den samme dobbeltheten finnes i historien om de to malerne som skal konkurrere om å male det beste Istanbul-bildet: De får tildelt hver sin vegg, og mens de maler blir det hengt opp et teppe mellom dem. Den ene maler et vakkert bilde av byen. Den andre er smart nok til å sette opp et speil. Ved å sette opp skinnende sølvkandelabre og andre vakre gjenstander midt i rommet, blir speilbildet mye vakrere enn originalen, fordi det tilfører det opprinnelige bildet en ny og levende dimensjon.
Vi får historien om dukkemakeren som lager livaktige menneskedukker som ingen vil se, fordi de viser hvordan menneskene egentlig ser ut, og ikke slik man ønsker at de skulle være. Om prinsen som vil kvitte seg med alt han har lært, lest og hørt, all lukt alle minner. Alt dette for å finne stillheten i seg selv og dermed sin egen stemme.

Svart bok er ingen svartebok, men dens fremstilling av hva som er svart og hva som er hvitt er på mange måter uventet. Den forutsetter nok en leser som er åpen for å sanse og ta opplevelser inn over seg. Den forutsetter også at vi er interessert i og åpne for andre kulturer, andre tradisjoner. I første del av romanen erkjenner Galip gradvis at det finnes en hemmelighet i tilværelsen. Det finnes en verden inni verden, og overalt finnes muligheter for større innsikt. I annen del følger vi Galip på hans vei til hemmeligheten, gåten som leder til nye gåter.

"For intet kan være så forunderlig som livet. Bortsett fra litteraturen. Ja, det er selvfølgelig den enste trøsten: Bortsett fra litteraturen." Slik avslutter Orhan Pamuk Svart bok.

Hovland, Ragnar: Ei vinterreise. Samlaget, 2001

(Omtalt 5. mars 2002)
Undertegnede pleier ikke å snakke om "nye" bøker, men denne vil jeg likevel gjøre et unntak for. For meg var dette en spennende og givende leseropplevelse, som jeg gjerne vil dele med meg. Boken har etter min mening ikke fått så mye oppmerksomhet som den fortjener. For det første fordi det er en svært god bok, men også fordi den speiler en spennende litterær tendens. Mye tyder på at både leser og forfatter blir mer og mer interessert i beskrivelse av det "virkelige". Fiksjonen er tydeligvis ikke så spennende som livet selv. (Se bare på hvilken interesse det er for "reality-TV" ! )

Boken er på en måte to bøker . Vi leser nemlig parallelt en roman og en dagbok, fordelt på annethvert kapittel. I romandelen møter vi den omreisende predikanten Lindemann, som har begynt å tvile på sin virksomhet. I tillegg har det gått opp for han at han i livets høst står helt uten nære forbindelser. Han har bak seg et liv som reisende emissær, men på livets reise har han forsømt seg. Romanen åpner med at Lindemann trasker langs landeveien i det som var hans ungdoms dal. Grunnen er at han – etter å ha sett et gammelt klassebilde - har fått for seg at han skal finne igjen Johanna. For det var de to som skulle fått hverandre, har L en følelse av. Etter hvert får Lindemann haik med en annen gammel skolekamerat, Thomas i Dalen, som ikke er uvillig til å hjelpe til med å oppspore Johanna som for lengst er flyttet over mange fjell. De får de også selskap av 16åringen Liv, som er på flukt fra en voldelig far. Sammen drar de tre ut på landeveien mot et mål, og kanskje også for å finne en mening. Vi blir i alle fall med på en slags road-movie à la Easy Rider og Lost Highway. Reisen tar i første omgang tre dager. Deretter et ubestemt tidsrom.
Mye skjer underveis, og store hindringer legges det i veien for de reisende. Dagbokdelen er forfatterens egen, og begynner i april 1998, da han får sine mistanker bekreftet: han har fått tarmkreft, og det må en stor operasjon til.

Det dreier seg altså om en mann som får vendt opp ned på livet, og perspektivene dreies tilsvarende. Likevel er dette dagboksopptegnelser fullstendig fri for sentimentalitet, og med mye besk og tørr humor . Men nettopp fordi teksten er så stillfarende og udramatisk fortalt, virker den også så sterkt på leseren. Vi "leser" alt det fortelleren ikke sier noe om, - den dramatiske underteksten. Forfatteren (og musikeren) Hovland forteller om bøker han leser, musikk han lytter til, samvær med venner, sigarene og vinen han nyter. Livet leves så nær opp til det normale som mulig, men under ligger den store usikkerheten. Ærlig som han er, legger forfatteren ikke skjul på at sykehuset og alt dets vesen er skremmende ting for en "enkel kar".

Etter hvert som vi leser disse to historiene nærmer de seg hverandre, og sammenhengen mellom dem blir tydeligere. Mye av den uhyggen og angsten som vi aner ligger under de nøkterne dagboksnotatene blir konkret i historien om Lindemann og hans reisefeller. Usikkerheten har de også til felles. Usikkerheten for hva som vil skje når eller hvis Lindemann kommer fram, og utryggheten som knytter seg til sykdommen hos forfatteren.

Denne genreblandingen mellom roman og dagboksopptegnelser skaper et veldig driv i boken. Når vi leser et kapitel i romandelen, ser vi fram til det neste i dagboken , og omvendt. Konklusjonen må bli at begge hovedpersonene står overfor vendepunkt i livet. Hverken Lindemann eller Hovland vet hvordan reisen ender. Det blir likevel ingen tragisk eller vond leseropplevelse. Humoren, både den svarte og den som er av det lettere slaget er for nærværende til det.

Gibbons, Kaye: Resept på et lykkelig liv. Pax, 1994

(Omtalt 5. februar 2002)
Kaye Gibbons er født i 1960, født og oppvokst i Nash County, et jordbruksområde i North Carolina. Debuterte 28 år gammel med romanen Ellen Foster. "Resept på et lykkelig liv" lå i lang tid på bestselgerlistene i USA. I dette tilfellet fortjener virkelig boken denne oppmerksomheten. Det er jo ikke alltid vår litterære smak er sammenfallende med den amerikanske.

Dette er en roman om tre generasjoners kvinner, hvor fortellerstemmen tilhører "barnebarnet ", Margareth. Hun er sterkt knyttet til sin mormor, som hun beundrer grenseløst. Også moren, Sophia, er en sterk og ganske egenrådig personlighet, - men det er mormoren, Charlie Kate, - som legger grunnlaget for 3 generasjoners originale, sterke kvinneliv.

Handlingen utspiller seg i North Carolina fra første halvdel av vårt århundre og framover. Charlie Kate er en kvinne med stor oppfinnsomhet. Hun er en selvbestaltet og selvlært lege, tannlege og jordmor, og som sådan en mektig kvinne i byen Raleigh. Folk kommer til henne med alle tenkelige skader og lidelser, - fra tannpine til kjærlighetssorg. Til grunn for behandlingen har hun "Dr. John L. Gunn`s legebok for hjemmene. Hjelperåd for fattigfolk i smerte og sykdom". Hun lapper sammen sår, opererer folk på kjøkkenbordet, skjærer bort vorter og byller, trekker tenner, gir ungdommen seksualundervisning og tar i mot de nyfødte. Alt skjer på fargerikt og originalt vis, og Charlie Kate følger først og fremst sin egen logikk i behandlingen. I tannbehandlingen, for eksempel, - er det bare kvinnene som får kloroform. For selv om tåler mer smerter og plager, fortjener de ikke å lide under hennes behandling. Charlie Kate deler ut kloroform etter hvor slitne kvinnene ser ut. Slet de for hardt, gjør Charlie Kate dem den tjenesten at hun slår dem ut resten av dagen.

Det er en veldig energi som preger disse kvinnene. Men det er ellers litteratur som er deres store, felles lidenskap: 
De leser alt de kommer over; romaner, aviser, tidsskrifter. Selv klassiske epos går ned på høykant. Charlie Kate erklærer at hun har lest minst 2 romaner pr. uke gjennom hele sitt liv. Som man skjønner: dette er et Amerika før TV`s tid! Men først og fremst helbreder de syke. Sammen utgjør de 3 etter hvert en hel helsestasjon.

I løpet av romanen følger vi dem i deres usedvanlige liv, arbeid og kjærlighetshistorier. De er alle tre helstøpte, flotte kvinner som drives av et enormt kunnskapsbegjær, og en like voldsom livsappetitt. Med boken får vi også et innblikk i en spennende del av Amerikas historie, fra nybyggernes dager, gjennom to verdenskriger og fram til etterkrigstiden. De enorme forandringene som skjer opplever vi på det lokale planet, og via tre kvinneskjebner. Boken viser hvordan sterke kvinner som disse står for omfattende og demokratiserende reformer av samfunnet, f. eks innenfor helse- og skolevesen.

I "Resept på et lykkelig liv" står vi overfor en frodig forteller, som med sin smittende fortellerglede gjør boken til en god leseropplevelse.
Andre bøker av forfatteren på norsk:
Min skrekkelige, deilige mor (1994)
Ellen Foster ( 1996)

Sepùlveda, Luis: Den gamle mannen som leste kjærlighetsromaner. Gyldendal, 1996

(Omtalt 30.oktober 2001)
Sepùlveda er chilener, f. 1949. Som politisk aktiv ble han så besværlig for makthaverne at han måtte forlate hjemlandet. Både i Ecuador og Colombia satte han i gang frie teatergrupper, og han har arbeidet for UNESCO. Men han har hele tiden skrevet.: reisebøker, drama, noveller, essays, og denne romanen - som er oversatt til 15 språk.
Dette er en tynn, liten bok, - en fargerik og frodig historie fra regnskogen i Ecuador, der en gammel mann, Antonio Bolivar, lever i sitt sivhus langt inne i Ecuadors jungel.

For meget lenge siden kom han til landsbyen El Idilio sammen med sin kone Dolores. De kom fra en landsby på høysletten, der de var utstøtt av fellesskapet pga sin barnløshet. Barnløsheten ble nemlig sett på som bevis for at de var besatt av onde ånder. En gang i halvåret kommer postbåten, og da kommer også tannlegen. Dennes besøk er etterlengtede for den gamle mannen: han har nemlig med seg bøker som den gamle mannen får låne. Bøkene er alltid kjærlighetsromaner, fulle av voldsomme lidenskaper, - og som alltid – heldigvis – har en lykkelig slutt.

Antonio leser for å holde minnene på avstand, og for å huske den lykkelige tiden med konen Dolores som døde av malaria som ung. Dette er en bok om lesningens magi - slik den kan fortone seg. Antonio flykter inn i bøkenes verden, bøkene som beskriver kjærligheten med så vakre ord at de kan få ham til å glemme menneskenes barbari. Han er på mange måter den ideelle leser. Hans lesning er studium i tekstene. Der leser han –bokstavelig talt – med lupe. Han merker seg – og reflekterer over – alle detaljer. I moden alder har han funnet ut at han egentlig kan lese - en sjelden ferdighet i El Idilio, og han leser stående! Han leser imidlertid bare romaner laget etter den rette "oppskriften": to personer treffer hverandre, forelsker seg, og slåss for å beseire alle vanskeligheter som truer deres lykke. Forfatteren bør gjøre det klart fra begynnelsen hvem som er de gode /onde – slik at man ikke sløser med ufortjente sympatier, - og handlingen skal finne sted i Paris, Barcelona eller Venezia! Men først og fremst er det naturligvis en bok om regnskogens jungel, og hvordan den får fram det dyriske i noen hver.

Munthe, Axel: Boken om San Michele. Gyldendal, 1955

(Omtalt 2.oktober 2001)
Nei, det er verken Selma Lagerløf eller Astrid Lindgren som er Sveriges mest solgte forfatter i det 19 hundreåret! Det var derimot en svensk sosietetslege ved navn Axel Munthe. I 1929 kom boken The Story of San Michele  ut i England. På få måneder toppet den bestseller-listene både i England og Usa, kom på svensk et par år senere, for så å gå sin seiersgang over verden. Boken er oversatt til mer enn 20 språk, og trykket i millioner av eksemplarer.

Hvem var så  Axel  Munthe?
En karismatisk person med stor utstråling og sjarm, begavet, musikalsk, livlege for dronning Victoria av Sverige i 37 år,  - en mann som levde det meste av sitt liv i Italia, OG en mann som hadde en stor drøm: drømmen om et hjem i skjønnhet på Capri! Det er denne drømmen – og hvordan den ble virkeliggjort som er rammehistorien i  Boken om San Michele. Det hele begynner med at han får kjøpt det gamle kapellet San Michele, som i mange år var brukt som kruttmagasin , - med en vingård omkring som faktisk dekker et av keiser Tiberius`palasser.  Antikvitetene som graves ut i grunnen får sin plass i villaen. Det hele blir altså et ”livsprosjekt i skjønnhet”!

I sin levetid var Axel Munthe dyrket som bare idrettsidoler og popstjerner blir det i dag. Sine siste år tilbrakte han på Stockholm slott. Da han døde i 1949, 91 år gammel, ble hans aske strødd for vinden av hans to sønner. Han giftet seg nemlig med en dame fra det engelske aristokratiet, 25 år yngre enn han – og som han levde adskilt fra gjennom hele det lange ekteskapet. Villa San Michele testamenterte han til den svenske stat. Villaen er åpen for svenske studenter, kunstnere, forskere, journalister eller andre gjester som deler Munthes følelser for Italia og den klassiske kulturen.  (Deler av villaen er også åpne for turister). Boken om San Michele  anbefales hermed!  

Og om du vil lese mer om denne motsetningsfylte og fengslende personen, Axel Munthe, har biblioteket også en nydelig biografi som kom ut i år 2000: Drømmen om San Michele. En resa i Axel Munthes fotspår. Den er skrevet av historikeren og kulturjournalisten Bengt  Jangfeldt  og er spekket med vakre fotografier.