Svært mange av våre lånere kjenner Reidun Ruud.
Hun har stor bokkunnskap, mye leseglede og en god formidlingsevne. På denne siden vil hun nå jevnlig dele noen av sine leseropplevelser med oss!
Tidligere deltok hun i programmet "Lang lunsj" med bokprat. En del av materialet fra programserien har vi fortsatt tilgjengelig på våre nettsider.
Så følg med! Mange vil finne ut at bøkene Reidun anbefaler er verdt å lese!
McMillan, Terry: Åndenød. Gyldendal, 1993
/aandenoed.jpg)
Da denne forfatteren vokste opp i Michigan i USA i 1950-årene, var det ingen som hadde tid til å lese høyt for henne eller de 4 søsknene. Bibelen var den eneste boken som fantes i huset. Da McMillan var 16 år, tok hun en ryddejobb på det lokale biblioteket til en og en kvart dollar i timen. Dette håndfaste møtet med litteraturen, gjorde henne til en storleser over natten. Hun leste alt hun kom over, og etterhvert begynte hun å skrive selv, mens hun jobbet som kontordame for å forsørge seg og sønnen. I dag er hun en av de nye, svarte kvinnelige bestseller-forfatterne i USA, ettertraktet både som oppleser og foredragsholder.
Da boken "Åndenød" kom ut, ble det sagt av en annen farget forfatter at den var "et hardt kjærlighetsbrev til svarte menn". Men den forteller på en frisk og direkte måte – en historie som er ganske internasjonal: den handler om godt voksne menn som ikke tør binde seg fordi de er redde for kjærlighet og nærhet, og for kvinner som er redde for å gå gjennom livet alene.
Dette er ikke boken om farget fattigdom, arbeidsløshet og kriminalitet. Tvert imot. Terry McMillans jenter befinner seg i Phoenix, Arizona, hvor det er en liten, svart middelklasse - som i boken representeres av fire svarte "sisters": Savannah, Bernadette, Robin og Gloria. De er alle i slutten av 30-årene, og alle på intens jakt etter lykken – eller Mannen! Det er en slitsom jakt, for hver gang de har funnet Han, - viser det seg at han lurer dem på alle vis. Alle disse kvinnene har gode jobber og lever bra, men jakten er heseblesende, og det tar nok tid før de kan puste ut. McMillan beskriver kvinnenes problemer ganske direkte, når "the sisters" møtes sent på kvelden for å snakke om sine behov, frustrasjoner og skuffelser.
Boken har en galgenhumoristisk snert, og er både en solidaritetserklæring til svarte medsøstre, og et slags røfft kjærlighetsbrev til svarte menn. Det er også boken om fire isolerte og sinte kvinner som føler seg – ikke mindreverdige – men misbrukte og tråkket på, og om deres mer eller mindre halvhjertede forsøk på å bryte ut og gjøre noe med sine liv. Menn og barn, sykdommer og penger kommer og går. Det eneste som varer, er det spesielle kvinnevennskapet.
Boken fikk en begeistret mottagelse da den kom ut i USA, og mange fargede middelklassekvinner uttalte at de følte det som om boken var skrevet til dem personlig.
/isommerfuglenestid.jpg)
Julia Alvarez ble født i Den Dominikanske republikk i 1950. I 1960 - da motstandsgruppen hennes far var med i ble sprengt , - måtte familien flykte til USA. Da hadde diktatoren Trujillo med suveren forakt for menneskerettigheter regjert brutalt og eneveldig i 30 år. All motstand ble forsøkt kvalt, effektivt og for alltid, enten det skjedde i fengslene, i form av ”ulykker” eller ”forsvinninger”. Fire måneder etter at familien Alvarez forlot landet, ble søstrene Mirabal – ”Sommerfuglene” – drept i en fingert billulykke. Det er deres skjebne Julia Alvarez skriver om i romans form. Alle fakta i boken er sanne, så dette blir historisk fiksjon. Så kan man spørre seg: hvorfor skrive i romans form? Svaret ligger nok i at man nok kan kjenne historiske fakta og data, men bare fakta engasjerer ikke hjertet…
Søstrene Mirabal kommer til orde i hver sine kapitler i form av monologer eller dagboksnotater. Gjennom disse markerte og individuelle stemmene trekkes vi inn i en families indre liv, - på overflaten et rolig, landsens liv. Utover i romanen blir trusselen fra regimet mer og mer sentralt, til søstrene velger side, og går inn i motstandsarbeidet sammen med mennene sine. Ulike veier førere dem dit: den ene via politisk engasjement, den andre via troen og den delen av kirken som til slutt reagerte, og den tredje via forelskelsen.
Inspirert av den kubanske revolusjon, planlegger de opprøret, men Trujillos sikkerhetsstyrker knuser alt før det starter. De som ikke greier å rømme blir torturert og drept, eller satt i hussarrest som Mirabal-søstrene blir det etter måneders fengsling. Fra husarresten prøver de å lindre soningsforholdene for sine fengslede ektemenn. Det er etter en reise til fengselet, en gruppe fra sikkerhetspolitiet slår til og arrangerer en ”bilulykke” hvor tre av søstrene mister livet. Da diktatoren Trujillo ble myrdet i 1961, etterlot han seg over 2000 monumenter over seg selv. I alle hjem skulle det henge et portrett av diktatoren, hvor det stod skrevet. ”I dette hjem befaler Trujillo.” Slik ble alle skremt til lydighet.
Søstrenes historier fletter seg inn i hverandre og kommenterer hverandre: Én er forfengelig og engstelig, én vil i kloster og beholde en nær forbindelse med Vårherre. Én er født politisk og er allergisk for alt som smaker av ufrihet. I og med at dette er en bok om 4 søstre, foregår alt i en atmosfære av kvinner og kvinnelige sysler: det lages mat, det klakker i høye hæler, det knitrer i kjolestoffer og dufter av blomster, parfyme og nybadete barn. Men i bakgrunnen – og stadig nærmere – fornemmes lyden av maskingevær...
Det er også en bok om mot. Ikke fjernt og opphøyet heltemot, men om vanlig – litt skjelvende og av og til sviktende mot. Det er også en bok om tro: troen på Gud, på alle skapende krefter, på skjønnhetens kraft og blomstenes makt. Vi oppdager – som søstrene – at mot er et spørsmål om nødvendighet. Det er dessuten en bok som tilfredsstiller alle krav til en god fortelling.
Oz, Amoz: En fortelling om kjærlighet og mørke. 2004
/fortellingomkjaerlighetogmorke.jpg)
Amos Oz kalles ofte "Israels samvittighet", både fordi han er en profilert samfunnsdebattant og stifter av bevegelsen "Fred nå". Han har jo gjentatte ganger uttrykt at i konflikten mellom israelere og palestinere ikke finnes rett og galt, bare rett og rett… Heldigvis har Oz' norske forlag, Pax, vært flinke til å oversette bøkene hans nesten i takt med utgivelsene i Israel, og de fleste bøkene hans er oversatt til norsk. Derfor har han også så mange norske lesere som gleder seg over hver ny utgivelse. Som tredje-generasjons israeler, frontsoldat og kibbutzarbeider, har Oz en bakgrunn som også sammenfatter landets utvikling. Når han – som i denne boken – skriver sin biografi, blir det også en fortelling om Israels utvikling. Vi følger Amos Oz fra han blir født, til han som 15-åring flytter inn på en kibbutz.
Forfatteren ble født i Palestina da det var britisk protektorat, i en lærd, men fattig familie. Faren kunne lese 17 språk, men hadde "10 tommeltotter". Slektningene han omgås i barneårene er for det meste overbeviste sionister. Men for noen av dem er likevel avstanden til Europa like mye en forbannelse som en befrielse. Hans bestemor, for eksempel, er besatt av frykten for "levantinske bakterier", og bedriver en grotesk renslighetsmani som til slutt blir hennes død. Hans mor forteller han eventyr fra et Europa fullt av skoger, snødekte landskap og mystikk. Faren er anglofil på sin hals, men forfatter likevel proklamasjoner mot det svikefulle England. I hans familie og omgangskrets gjøres alt til filosofiske problemer: skal man f. eks. kjøpe osten av unge jordbruksjøder? Den er riktignok fraktet fra den andre siden av landet; eller skal man kjøpe den lokalproduserte osten? Araberne har kanskje ikke vasket seg på hendene, - men på den annen side: bør man ikke støtte alle lokale tiltak? Det jødiske samfunnet står i et problematisk forhold til den arabiske verden som de bokstavelig talt er omringet av. Det er også konflikter mellom den gamle, boklig orienterte europeiske jødedommen på den ene siden, og den nye kibbutzmentaliteten på den andre.
Samtidig er dette historien om et overstimulert enebarn, som vokser opp i etterkrigstidens Jerusalem. I første del av boken, ser leseren den tidlige israelske kultureliten gjennom den lille guttens troskyldige øyne. Vi kjenner lukten av gamle bøker, og følger med i de voksnes uendelige samtaler. Gjennom hele boken løper også et annet motiv: forfatterens strev med å forstå, akseptere og legge bak seg at moren vakgte å ta sitt liv da gutten var 12 år gammel.
Ellers er boken full av fantastiske beskrivelser av menneskene forfatteren var omgitt av som barn. Med stor ømhet forteller han om både foreldre og besteforeldre, og formidler den helt spesielle atmosfære som omga dem. Som i alle Oz' bøker er språket noe som trollbinder. Det er så rikt og særegent at man ofte glemmer at man leser en biografi. Det føles som om man leser en roman. Som et lite interessant á propos skal det sies at Oz flere ganger nevner at både de gamle og de nye jødene gjennom hele 40-og 50-tallet hadde Knut Hamsun som en av sine absolutte favorittforfattere. Naziststempelet han fikk i sitt fødeland, later det ikke til at de lar seg sjenere av!
Boken er en stor leseropplevelse samtidig som den gir en uvurderlig innsikt i deler av Israels historie, formidlet av en varm, raus og tolerant forfatter.
/somsvalen.jpg)
Dette er en biografisk roman om Thomasine Berentzen Gyllenbourg (1773-1856), som ble en av Danmarks aller første kvinnelige forfattere, og som levde et helt usedvanlig kvinneliv for sin tid. Thomasine vokste opp i et velstående hjem i et hus i Nyhavn som faktisk står der fremdeles. Faren var en kjent kjøpmann, og selv om målet for datterens oppdragelse naturligvis var hus og hjem, kostet han timer i språk og musikk på sin begavede datter.
Språklæreren, Peter Andreas Heiberg, var kjent for sin spisse penn og revolusjonerende frihetstanker, og selvsagt mer enn dobbelt så gammel som sin unge elev. Da hun var konfirmert 15 år gammel, gikk Heiberg til faren og ba om hennes hånd. Han fikk ja. Året etter fikk Thomasine en sønn som skulle bli en stor, dansk forfatter: Johan Ludvig Heiberg.
I år 1800 ble det rettssak i forbindelse med mannens samfunnskritiske skrifter, og han landsforvises. For svigerfarens penger reiser han til Paris, og lever der de siste 40 år av sitt liv – av sin kones farsarv. Thomasine beundret nok sin mann for hans frihetstanker, men samtidig frastøter han henne, og kjærlighet var det aldri snakk om. Så treffer Thomasine sitt livs store kjærlighet: den svenske adelsmann og politiker Gyllenbourg. Også han er landsforvist, som deltager på Maskeballet i 1792 der Gustav den 3. ble myrdet. Thomasine får til slutt skilsmisse, men må gi avkall på sønnen. Hun får 14 lykkelige år sammen med Gyllenbourg.
Thomasine våget å kjempe for å bli lykkelig. Hun krever kjærlighet i ekteskapet i en tid hvor foreldre velger partnere for sine barn, og det er uhørt å sette seg opp mot konvensjonene. For datidens mann er ekteskapet en praktisk ordning.
Forfatterrollen var også uhørt for en kvinne å bevege seg inn i. Fra hun er 50 og 17 år framover skriver hun fortellinger i hemmelighet, og under mannlig psevdonym. Først etter sin død ble hun avslørt som forfatter. Bokens tittel sier noe vesentlig om henne: som svalen bekymrer hun seg om redet som er bygget og de som befinner seg der. Thomasine var ingen femme fatale.
/oyeblikkavgangen.jpg)
For meg representerer Anttis bøker et sommerminne fra midten av 1980-tallet: tidlig formiddag med tekoppen, halvt døsende ved hytteveggen – og NRK-radio på lav styrke i bakgrunnen. Plutselig siger ordene fra radioen inn i bevisstheten. En lavmælt stemme formidler en stillferdig og litt vemodig stemning: Gerda Antti leser fra sin roman "Et øyeblikk av gangen". Boken var sommerens opplesningsserie, og formiddagsstunden med radio og tekopp ble fra da av et daglig rituale. Jeg hadde gjort et nytt litterært bekjentskap!
Gerda Antti ble født i 1929 i Nord-Sverige. 20 år gammel giftet hun seg med den nesten 30 år eldre forfatteren Walter Ljungquist. I 1960-årene ga hun ut en diktsamling og en novellesamling. Men det litterære gjennombruddet kom sist på 70-tallet med novellesamlingen "Ikke verre enn vanlig". Den fikk hun Svenska Dagbladets Litteraturpris for.
Titlene på Anttis bøker gir en forestilling om stemningen i dem: "Kveld etter kveld", "Ikke verre enn vanlig", "Et øyeblikk av gangen", og "Jeg klarer meg nok". Dette handler om vanlige kvinners ubemerkede liv. Den lavmælte tonen bidrar til å understreke den middelaldrende kvinnens resignerte perspektiv på livet. Det er nøkterne skildringer, men med mange galgenhumoristiske refleksjoner.
/jegklarermegnok.jpg)
De to bøkene som trekkes fram her - handler om Astrid, en middelaldrende, litt desillusjonert kvinne, som etter hvert klarer å flytte fra slitsomme slektninger på familiestedet etter at mannen hennes er død. Forfatteren tar seg også tid til å beskrive menneskene omkring Astrid på det lille stedet. Antti bruker denne enkle, hverdagslige handlingen til å fortelle noe vesentlig om kjærlighetens karrige kår i menneskelivet. Bildene hentes fra naturen: dyr og vekster, himmel og åkerland, og alt reflekterer sjelstilstanden hos hovedpersonen. Budskapet er at vi har bare dette livet, og det er her og nå vi skal leve det. Og det skal være det viktigste, viktigere enn alle praktiske hensyn som så lett ødelegger for våre muligheter i livet. Personene hennes slipper aldri taket på leseren, og det lyriske språket er en sann fryd. Bøkene er forresten nydelig oversatt av Karin Bang. Hermed anbefales altså to stllferdige bøker om livet, døden og kjærligheten. Eller kanskje det er riktigere å si mangel på kjærlighet?...
/silke_1.jpg)
Forfatterens note: "... Dette er en historie fra attenhundretallet: bare så ingen skal vente seg fly, vaskemaskiner og psykoanalytikere. De er ikke med her. Kanskje en annen gang." A.B.
Dette er boken om silkeprodusenten Hervé Joncourt, som reiser fra den sør-franske byen Lavilledieu og sin kone Hélene, – til øyriket Japan for å kjøpe silkeormegg. På handlingens tidspunkt, (1860-årene) har nemlig eggpest ødelagt silkeormeggene for de europeiske oppdretterne. Pesten har spredt seg over Middelhavet til Afrika. Bare øyriket Japan – som på denne tiden er svært isolert – har sluppet unna pesten. Joncourt sendes av en mystisk person med mye innsikt, ved navn Balbabiou, - og kommer omsider til den japanske kjøpmannen Hara Kei. Han er villig til å gjøre det de japanske myndighetene strengt har forbudt: å selge silkeormegg. Joncourt kommer tilbake til Lavilledieu med de friske eggene. Han blir etter hvert styrtrik, men vender tilbake til Hara Kei gang på gang. Etter hvert mer på grunn av Hara Keis kone, enn silkeormeggene. Hun er en ung, vakker kvinne med europeiske trekk, som ber han komme igjen dersom han vil redde hennes liv.
Både Joncourt`s kone - og en japansk prostituert som Joncourt bruker som oversetter – spiller sentrale roller i avsløringen av kjærlighetens vesen i denne boken. Den orientalske silken veves inn i en taus kjærlighetshistorie i form av blikk og bevegelser. Boken er satt inn i en historisk-saklig ramme, som er elementer i bakgrunnen: Borgerkrigen i Japan pågår, Louis Pasteur gjør forsøk med å isolere friske egg, Abraham Lincoln kjemper med borgerkrigen i Amerika – som han ikke skal få se slutten på, europeerne gjør fremstøt mot resten av verden, og i Frankrike arbeider Flaubert på en av sine store romaner. Samtidig får vi en fabelaktig kulturhistorisk innføring i silkeormens betydning, og silkeproduksjonens skiftende konjunkturer. Dette er altså en bok om reiser, forretninger og erotikk. Sammenvevet med dette er - kjærligheten, like florlett og skjør og evigvarende som silketrådene.
En vakker og uforglemmelig bok!
/somihimmelen.jpg)
Bokens forfatter, Niall Williams, er en av de yngre irske forfatterne - som etter noen år i USA igjen har slått seg ned i sitt hjemland. I 1998 forførte han norske lesere med boken Kjærlighetens alfabet. Boken ble en internasjonal bestseller, og ble også filmet. To år etter kom "Som i himmelen".
Dette er en fortelling om store temaer; kjærlighet og lengsel, død og savn, og tilfeldighetenes spill med våre liv. Boken handler om en sjenert historielærer i 30-årene, Stephen Griffin – som flytter inn i et lite hus ved havet. Der lever han i en slags selvpålagt ensomhet. Faren, Philip, mistet konen og datteren i en tragsik bilulykke 15 år tidligere. Mens Stephen lengter etter kjærlighet og etter å unnslippe klasserommets monotomi, er hans kreftsyke fars eneste ønske å bli gjenforenet med familien i det hinsides.
Så skjer det et lte mirakel: et strykeensemble fra Venezia kommer til nærmeste lille by, og med det fiolinistinnen Gabriela Castoldi. Hun blir betatt av Irland, og for en tid slår hun seg ned i nærheten av Stephens hjemby. Stephen forelsker seg dypt i Gabriela, og faren går i forhandlinger med Vårherre om å la han leve lenge nok til å hjelpe sønnen gjennom denne kjærlighetshistorien – som han intuitivt ser som en gjentagelse av sin egen.
Historien i kortform lyder kanskje banal, men den er så mye mer. Stephen og faren får begge en presserende oppgave i livet: Stephen skal sikre seg Gabrielas kjærlighet. Faren – som er skredder – skal hjelpe han med dette ved å lage den fineste dressen han har laget i sin yrkeskarriere!
Forfatteren er født i 1928 i landsbyen Szjeker i Kirov-distriktet i det nordlige Kirgisia, en av det tidligere Sovjets sentralasiatiske republikker. Flere av sine romaner og fortellinger har han skrevet på kirgisisk og selv oversatt til russisk. Helt siden ungdomsverket og bestselleren Dsjamilja har han vært en av de mest leste og folkekjære dikterne i Sovjet. De etiske kategoriene er klare og skarpt adskilt i Ajtmatovs forfatterskap.
Den hvite dampbåten er den første av hans bøker som ble oversatt til norsk. Det er fortellingen om en liten kirgisisk gutt og hans drømmeverden. Han bor sammen med sin morfar i et lite, isolert samfunn som består av noen få familier. Tilværelsen fylles av to drømmer: den ene er hans egen, hvor den hvite dampbåten spiller en sentral rolle, - den andre får næring fra morfaren – det er han som forteller de gamle ,kirgisiske legendene, og det er særlig historien om Hjortemor som fengsler gutten. Hjortemor har lovet stammen fruktbarhet mot at menneskene ikke skal jakte på fjellhjortene. Og kanskje kan hun hjelpe Bekej, guttens tante som ikke kan få barn?
Både gutten og bestefaren er nydelig tegnet. Om bestefaren hter det f. eks. at han er så godslig. ”…at han var i besitelse av denne lite innbringende menneskelige egenskap – det så man straks”… sier forfatteren.
For Ajtmatov er mytene en måte å uttrykke dagen historie på. I Den hvite dampbåten opptrer det kirgisiske folkets urmor som Moder Hjort. Når hjorten blir drept, faller en hel moralsk verden sammen for fortellingens hovedperson.
/malerensdotre.jpg)
Forfatteren er en av Sveriges mest interessante, yngre forfattere. Hun debuterte i 1991 med romanen Faunen, som dessverre ikke er oversatt til norsk. Målarens døttrar kom ut i 1997, og ble i 1998 meget godt oversatt til norsk av Gunnel Malmström. Boken er i beste forstand en ”gammeldags” roman. Palm har brukt to tidsplan og to historier, som fortelles velselsvis og som til slutt flyter sammen.
Det er en roman om svik, og om kunstens krav kontra kjærlighetens. På den ene siden er det en moderne ”road-movie”-roman, om søskenparet Martin og Maria som farer rundt på veiene i England på jakt etetr sin forsvunne far – på den annen en ”frigjøringshistorie” om kvinneliv i England for hundre år siden. Den forsvunne faren er engelsk, og billedkunstner. Plutselig en dag forlater han sin svenske familie, og ingen hører noe mer fra han. Mange år senere kommer et maleri i posten, etterfulgt av et brev. Dette fører til at Matin og Maria bestemmer seg til å oppspore han.
Samtidshistorien flyter parallelt med beretningen om Laura – også hun en begavet maler – og hennes familie 100 år tidligere. Den engelske maleren Gainsborough spiller en sentral rolle i romanen, og Bloomsbury-kretsen – der Virginia Woolf i sin tid var et sentralt medlem – eksisterer i fortellingens ytterkant.
Palm har en forteller-autoritet som binder leseren fra første side. Hun bruker lys, farger og dufter til å skape atmosfære og spenning i teksten.
/gimegengate.jpg)
Tillie Olsen har bare gitt ut 3 bøker, men det blir sagt om henne at ”hver ting hun skriver blir nesten straks en klassiker”, og hun er oversatt til en rekke språk. Hun er også så sentral i amerikansk litteratur at hennes bøker er tatt med på universitetenes pensumlister også her hos oss. Tillie Olsens drøm var å bli forfatter. Hun begynte tidlig å skrive, men måtte snart slutte skolen og ta jobb på et slaktehus i Kansas City. Her forsøkte hun å danne fagforening, men ble satt i fengsel. Hun fikk i 4 barn i tillegg til heldagsjobb på kontor og fabrikk. "I de tjue år jeg fødte og forsørget mine barn .... fantes ikke de enkleste forutsetninger for å skape noe". Og da barna var blitt store var det så vidt skaperevnen hadde overlevet.
På slutten av 50-tallet begynte hun igjen, med de 4 kortromanene i Gi meg en gåte. Da hun utga disse samlet som sin første bok i 1962, fikk den O.Henry-prisen for beste amerikanske bok, og den ble straks berømt.
Kortromanen gir oss essensen av Evas 47-årige samliv med David, og det som formet henne før hun giftet seg og fikk Lennie og alle de andre barna. Hennes utgangspunkt var før-revolusjonens Russland, og drømmen om en ny slekt med frihet og kunnskap i det 20. århundre. All tid gikk til de nære krav i hjemmet i Amerika. Men hun beholdt drømmen: av det hun sier fram for seg selv når hun ligger og skal dø, ser vi at ingen ting er glemt. David har aldri ant hvor mye hun har måttet undertrykke, og verken han eller barna – i motsetning til barnebanet Jeannie – kan forstå at hun etter å ha levd så lenge for andre, nå endelig trenger å få leve for seg selv.
Sentralt i tittel-og de andre kortromanene står behovet for minimum av ubrutt tid. Tillie Olsens store fortjeneste er at hun har gitt et vesentlig bidrag til å få kvinnenes tradisjonelle liv fram i det litterære lys. Hun gir et vakkert og gripende uttrykk for både smerten og skjønnheten ved livet.
