Vi spør Høyres representant Ellen Ugland
Dette er nesten litt skummelt, å intervjue en produktiv forfatter og norsk – og historielærer i videregående skole. Men vi hopper i det – hva har du på nattbordet, Ellen Ugland?
- Øverst ligger Fjell og vidde fra DNT og Asker Turlags ferskeste turguide
Naturen trekker mer enn byen?
- Ubetinget, ja. Jeg går mye i marka og lever dessuten tett på naturen på Brønnøya. Dragningen mot naturen har alltid vært der, og det bor nok en liten romantiker i meg. I undervisningen bruker jeg ofte ”landbrukets bibel”, Det store spelet av Tarjei Vesaas.
Kjenner dagens ungdom seg igjen i Per Bufasts oppvekst i et pliktsamfunn?
- Ungdommene i dag vokser opp med mange valgmuligheter. Ofte tenker jeg på de unges tilværelse som et fragmentarisk flimmerliv. De overveldes av inntrykk, og tiden til å bearbeide dem blir knapp. Takk og lov for norskundervisningen! Der har vi tid til slikt. Kanskje var livet enklere for Per Bufast, i en kritisk fase i livet stod valget mellom gården eller utdanning og arbeid utenfor Bufast. En modningsprosess førte han tilbake til Bufast etter oppholdet på landbruksskole. Han måtte bort for å forstå hvilke kjerneverdier han ville leve for. Derfor velger han gården, fordi han gjennom den ser en større mening i tilværelsen.
Mannen min har et småbruk i Telemark som vi ofte lengter til, så jeg kjenner igjen den følelsen. Men for all del; jeg jobber i Oslo og har alltid hatt et ben godt plantet i det urbane også.
Leser du også om andre kulturer?
- Jeg er akkurat ferdig med Sofi Oksanens Utrenskning. Jeg kjøpte den da jeg så at hun var innstilt til Nordisk råds litteraturpris, og jammen meg fikk hun den også. En sterk bok! Hun forteller historien om en ung jente på et gudsforlatt sted på landsbygda i Estland. Jeg har jobbet mye med Øst-Europa, både før og etter kommunismens fall i undervisningen i historie. Forfatteren skildrer godt konsekvensene av hvordan det brutale styret ødelegger og hemmer vanlige menneskers liv, også etter at det spede demokratiet tok form. Maktmennesker finnes dessverre over alt.
Da er det sikkert bedre på Brønnøya, som du for øvrig har skrevet en bok om, Ankomst Brønnøya! Finnes det andre bøker som har satt spor hos deg?
- Da kommer jeg ikke utenom Balansekunst av Rohinton Mistry. Denne boken gir et unikt innblikk i mange sider ved det indiske samfunnet i det 20.århundre. Forsøket på å opprette et demokratisk styresett har kommet langt, men det gjenstår et enormt arbeid. Kastesystemet lever dessverre i beste velgående med de begrensninger det legger på menneskers liv og muligheter til å komme seg videre.
Under Indira Gandhi ble befolkningsveksten forsøkt bremset ved en massiv tvangssterilisering av menn, en krenkende inngripen i mannskulturen fordi det var lettere rent medisinsk å sterilisere dem enn kvinner. Politikerne løser ikke befolkningsveksten gjennom tvang og påbud. Store barnekull er den viktigste forsikringen fattige mennesker har. Når levestandarden øker og samfunnet fanger opp og trygger de som trenger det mest, da går barnekullene ned.
Tittelen "Balansekunst" understreker at menneskene i dette samfunnet balanserer på en knivsegg for å overleve, beholde oppdrift, mot og selvrespekt. For øvrig gir boken sterke skildringer av tigging som levebrød og inntektskilde for organiserte kriminelle. Noe vi dessverre ser daglig, særlig i Oslo
Det aner oss at lesingen startet tidlig?
- Som barn var jeg gjennom alle de kjente barnebøkene til Anne Cath.Vestly, men jeg lot meg også rive med av Bobseybarna, Hardey-guttene og Frøken Detektiv. Eugenie Winther, som skrev romaner om ”Ellen fra Låven”, var en venninne av mormoren min. Jeg skrev brev til henne da jeg var ti år gammel hvor jeg fortalte henne hva jeg likte best og hva jeg mente hun burde endre på. Jeg påpekte at det var unødvendig å bruke en låvebro istedenfor trapp foran inngangsdøren. Astrid Lindgrens barnebøker ble også slukt om igjen og om igjen. En annen særlig favoritt var Heidibøkene til Johanna Spyri. I det hele tatt var jeg tidlig tiltrukket av barn og voksne som levde annerledes, litt utenfor allfarvei og som måtte stå på for å oppnå noe som helst.
- Så livet ditt har blitt formet av litteraturen du har lest?
- Helt klart. Men uten å være pretensiøs, så blir jeg mer og mer opptatt av en ikke materiell dimensjon i tilværelsen. Kunsten evner å formidle et åndelig budskap som gir tilværelsen mening. Materien får folk til å stivne, bli grunne og ulykkelige. Jeg er blitt et helere, mer nyansert og lykkeligere menneske på grunn av litteraturen. I påsken har jeg vært i Israel og på Vestbredden. Amos Oz, den kjente jødiske forfatteren, var med både på stranden og til Jerusalem. Denne selvbiografien gav meg kunnskap som gjorde oppholdet rikere og forholdet mellom jøder og palestinere mer nyansert. Uten boken blir mennesker fattigere.
Det lyder som musikk i våre ører. Du er tydeligvis en dame med mye energi, flere ganger er du blitt observert løpende i biblioteket.
- Jeg løper alltid. I disse dager er jeg akkurat ferdig med siste korrektur på en historiebok for videregående som kommer i slutten av april. Det er godt å ha biblioteket også hvis jeg bare skal gå over sakspapirene en gang til før et møte for eksempel. Det hender også at jeg trekker meg tilbake der, når jeg trenger en stille stund.
Det tror vi du fortjener..
