Boken jeg aldri glemmer

Vi som jobber i biblioteket deler gjerne noen av våre store, personlige leseropplevelser med våre lånere. På denne siden finner du bøker som en gang i livet gjorde et dypt inntrykk og som vi derfor ikke så lett glemmer.

Borgen, Johan: Lillelord. Oslo, 1955

Denne boken gjorde sterkt inntrykk på meg da jeg leste den for første gang for mange år siden, og da den kom som lydbok i 1992 hørte jeg den om igjen  med stor glede. (Lest av Ola B. Johannessen).  Johan Borgens forfatterskap inneholder mange perler, men denne boken sammen med novellene hans er de som rager høyest i hans forfatterskap. Boken forteller om unggutten Wilfreds oppvekst på beste vestkant i Oslo i begynnelsen av det forrige århundre.  Dette er en bok som kan leses på mange måter, men det som fascinerer meg mest er å følge hovedpersonens indre liv, hans tanker og følelser i forhold til andre mennesker.  Wilfred vil ikke bli ”fanget”, han ønsker å holde avstand til andre mennesker, han lever på en måte i to verdener hvor han spiller forskjellige roller.  Det er vanlig at unge mennesker forsøker å løsrive seg fra familien og leve sitt eget liv, men Wilfred er ikke en vanlig gutt og hans utvikling mot voksen er en spennende historie om et splittet sinn.  Romanen er den første i en trilogi hvor hovedpersonen ender med å samarbeide med tyskerne under den annen verdenskrig. Men hva er det som driver han dit? Hvorfor blir denne overklassegutten en landsforræder, er det også en rolle han spiller?   De to neste bøkene i trilogien heter: ”De mørke kilder” og ”Vi har ham nå”.

Wilfred lever sammen med sin mor Susanne Sagen som er enke.  Hun vil ikke slippe han ut av småbarnrollen og kaller gutten Lillelord.  Forholdet mellom mor og sønn er nært og varmt, men Lillelord har blitt 14 år og er på vei inn i den voksne verden, noe moren nok skjønner, men ikke riktig vil godta. De spiller et spill for hverandre hvor han er den veloppdragne gutten Lillelord, og hun er den muntre, livsglade moren som ikke tar inn over seg at det er noe uærlig i forholdet mellom dem.  Ellers spiller den store familien en viktig rolle i deres tilværelse.  Faren til Wilfred døde da han var liten, men onkler og tanter er viktige personer i livet deres.

Lillelord er annerledes enn andre barn på denne tiden, han har lange krøller og annerledes klær enn de andre gutten i klassen.  Men han liker å være annerledes og det er vanskelig å bli klok på ham.  Wilfred ønsker å ha hemmeligheter, han vil ikke at andre skal kjenne han, han forsøker å slippe unna de forventningene andre stiller til ham. Han lever et dobbeltliv og spiller mange roller. Han trekkes mot livet utenfor familiens beskyttede liv, det farlige og ukjente.  Han oppsøker fremmede miljøer som han finner spennende og fascinerende fordi de er så forskjellig fra hans eget hjemmemiljø. Og det går riktig galt da han som leder av en guttegjeng fra Østkanten overfaller en jødisk tobakkshandler.  Men han  er en mester i å skjule sitt hemmelige liv, og kommer seg ut av kinkige situasjoner ved sin veltalenhet og sin veloppdragne måte å være på.

Også erotisk er han tidlig moden. Den sommeren han fyller fjorten år opplever han å bli tiltrukket av to kvinner; barndomsvenninnen Erna og tanten Kristine som er inngiftet i familien.  Henne har han senere har sin seksuelle debut med, men han føler at det blir et spill dette også – hva er egentlig virkelig kjærlighet?  Senere møter han en jødisk pike, Miriam,  som han blir forelsket i, men som han ønsker å holde på avstand for ikke å binde seg til et annet menneske.  Da han en dag får høre at tanten har dratt til København med en annen mann som hun har innledet et forhold til, og at Miriam har blitt sett med en annen, blir han desperat og flykter hjemmefra.  Han får et psykisk sammenbrudd og blir stum, - eller han gjør seg stum.  Han blir innlagt på psykiatrisk sykehus, men han blir ikke bedre og får komme hjem igjen.  Etter en tid kommer han til en lege i Wien som klarer å få han til å snakke igjen.  I samtalen med legen sier Wilfred: ”Jeg var stum overfor mine nærmeste, jeg ble stum av dem. De gjorde meg stum. De gjorde så at jeg gjorde meg stum!”

Etter en tid fortsetter livet tilsynelatende som før for familien, men etter en fyllekule på byen blir han lokket opp i Ekebergåsen hvor han blir robbet av to østkantungdommer, og løper naken og forslått ned mot sjøen. Til slutt kaster han seg i vannet for å slippe vekk, men blir fisket opp igjen av forfølgerne som sier -”Vi har ham nå”.
Lillelord er en fantastisk roman, en bok jeg aldri glemmer!

12.08.2002
Berit Risberg

Brantenberg, Gerd: Sangen om St.Croix. Oslo, 1979

Sangen om St. Croix av Gerd Brantenberg er en av de bøkene jeg aldri glemmer.  Jeg leste den akkurat om igjen for å finne ut hvorfor, og det tror jeg at jeg gjorde.  Gerd Brantenberg har den evnen at hun husker hvordan det er å være barn, og beskriver det på en måte som gjør at leseren også husker. 

Boka er en barndomsskildring, og beskriver et småbymiljø, nærmere bestemt Fredrikstad på femtitallet.  Dette kunne nesten vært hvor som helst i Norge fra 1945-1965, så det er ikke vanskelig for voksne lesere å kjenne seg igjen. Forfatteren følger en liten jenteflokk fra de nystrøkne og med sløyfer i håret tripper inn i første klasse på skolen St. Croix, til de stormer ut av syvende,  opprørske og rampete for å starte livet.  

Men det er også en bok om kvinner, små, større, voksne og gamle kvinner.  Hovedpersonene er Inger, også kalt Støy, og familien hennes med storesøsteren Helga,  den undertrykte moren deres, og faren som er lege.  Vi blir også godt kjent med en del av kvinnene rundt denne familien, alle fra den gamle, religiøse men veldig snille læreren deres til moren til Ingers venninne, Fanny.  Alle blir beskrevet med samme varme, her er det ingen bitterhet. Boka er den første i en trilogi, og alle bøkene er gode, men den første stiller i særklasse.  Anbefales på det varmeste!

19.03.2003
Siri Westbye

Capek, Olga: En tsjekkisk roman: mitt liv med Karel Capek. Oslo, 1951

Denne boka har alt! Det er en biografi om den tsjekkiske forfatteren Karel Capek, skrevet av hans kone, det er en betagende kjærlighetsroman, det er en historisk roman som skildrer hverdagen i Tsjekkoslovakia fra 1917 og fram til tyskerne besatte Praha i 1939, og ikke minst, det er fortellingen om Olga, hennes kjærlighet og hennes utvikling fra ung pike til kvinne og kjent skuespillerinne.

Fortellingen (for det er en fortelling) starter da Olga er 13 år gammel, det er krig i Europa på 3. året og vi lever med i en ganske håpløs hverdag, fram til våpenhvilen og et fritt Tsjekkoslovakia. Olga vet med seg selv at hun skal bli skuespillerinne, og hun får lese med en gammel berømthet, hun får sine første små roller, og hun treffer Karel Capek som siden preget hele hennes liv. Han var 26 år og allerede en kjent forfatter både i sitt hjemland og ellers i Europa.

Hun var 17, levende opptatt av alt rundt seg, og ikke minst alt hun hadde inni seg, og disse to ganske så forskjellige menneskene blir øyeblikkelig betatt av hverandre. Men livet blir ingen dans på roser for dem. Han er mye syk, har en rygglidelse som gjør at han ikke vil binde seg, men slippe henne kan han ikke. Og Olga, hun "prøver å snakke hjertet sitt til fornuft, det dumme hjertet som holder fast på sitt". Hun er sammen med sine mannlige venner, flørter vilt, men hun elsker Capek med en "himmelsk, ikke med en jordisk kjærlighet". Mens han reiser ut i verden for å holde foredrag, og snakke om bøkene sine, drar hun på turer i Europa med venner.

Slik gikk mange år. Han skrev, både romaner, skuespill og ikke minst kronikker i de tsjekkiske avisene. Etter hvert ble han en god venn og samtalepartner med den president Masaryk og var en hyppig gjest på hans slott. Han bygde seg et hus i utkanten av Praha og anla hage hvor han arbeidet mye. Der hadde han sin egen omgangskrets, bare menn, som Olga ikke kjente. Hun var blitt stor stjerne på Nasjonalteatret, spilte mange store roller, også i Capeks skuespill. Selv om de levde sine egne liv, hadde de kontakt per telefon hver dag.

Etter 15 år ble Olga vekket tidlig en morgen av banking på døra. Og der sto han, ivrig og med strålende ansikt og spurte "Do you wish to marry me?" Og hun, som i disse årene hadde vært naget av bitterhet over at dette ikke var mulig, så bare forvirret og dum ut. Sykdommen hans var i bero, og som han sa "Jeg har alltid overlatt deg til andre for at du skulle bli lykkelig ; men sant å si har jeg ikke sett meget til den lykken, og da er det kanskje bedre du tar til takke med meg". Endelig, i 1936, giftet de seg.

De neste to årene levde de lykkelig i hans gule hus, omgitt av den vakre hagen og av trofaste venner. Det eneste som uroet var den truende situasjonen i Europa. Capek tok tidlig avstand fra nazismen, noe han ikke minst viste i bøkene "Roboten" og "Salamanderkrigen". Han var en av grunnleggerne av den tsjekkoslovakiske PEN-klubben og kjent talsmann for de demokratiske ideer. Fortvilelsen, bitterheten da Sudetenland ble overrakt Hitler på et fat var enorm, og han så på det som det totale sammenbrudd for rettsprinsippene, for fedrelandet og for seg selv.

Capeks sykdom blusset opp og han ble stadig verre. Han ble nektet å skrive i avisene, men han skrev ivrig på sin siste roman som ikke ble fullført. Han døde, 1. juledag 1938, omgitt av Olga, broren Josef og de mest trofaste vennene. For Olga ble alt likegyldig. Hun foretok en reise til London, hvor Capeks siste tragedie "Moren" ble oppført. Det ble en tung og vanskelig reise, og ikke minst hjemkomsten til et fedreland innlemmet i Det tredje riket. Hun gikk Capeks grav, og følte uendelig ensomhet. Bombeflyene summet over Praha, og tyske soldater var på marsj gjennom gatene. Da hun kom hjem, sto det tre unge menn utenfor villaen. Armbindene deres fortalte at de kom fra de nye verdensherskerne. De spurte bydende og strengt etter Karel Capek. Før første gang siden hun var blitt enke, lo hun. "Han er død", sa hun triumferende.

Det er omtrent umulig å lage et utfyllende resyme av en bok som inneholder så utrolig mye. Men for meg er den vakre kjærlighetshistorien det viktigste. Jeg glemmer ikke beskrivelsen av dødsleiet hans, hvor han med en siste kraftanstrengelse løfter pekefinger og langfinger, et tegn på samholdet som nå gikk over i fortiden. "Vi var to, Olga. To om alt, om vår vekst, vår kamp og våre karrige timer av lykke. To om seirer og to om nederlag, to om liv og to om død, min kjære".

Jeg var i Praha i august og spurte på turistkontoret om de kunne si meg hvor jeg kunne finne Karel Capeks grav. Det kunne de ikke. Jeg hadde et ønske om å se graven, se om denne linjen av Ovid, som han hadde elsket, var blitt hogd inn i steinen "På de levende lurer misunnelsen, men de døde lar den i fred; for etter fortjeneste vernes enhver av sin egen ære"

20.10.2001
Ingegjerd Bratli

De Berniéres, Luis: Kaptein Corellis mandolin. Oslo, 1995

Denne boken leste undertegnede på ferie på en gresk øy i 1996, og har aldri glemt den siden. Da jeg kom hjem snakket jeg om boken i Østlandssendingen, og fikk telefon fra en ung mann som hadde besøkt øya noen år tidligere på "loffetur" fra øy til øy. Han hadde tydeligvis gode minner fra øya, og gledet seg til å komme tilbake via litteraturen. Forhåpentlig var det et gledelig gjensyn!

Handlingen utspiller seg på den greske øya Kefallinia, som har en lang okkupasjonshistorie bak seg: de har vært invadert av romere, normannere, katolikker, tyrkere, franskmenn og engelskmenn. Under den 2. verdenskrig ble øya okkupert av italienerne, med tyskerne i ryggen. Og det er denne siste okkupasjonen forfatteren vil skildre. Vi følger øyboernes skjebne fra okkupasjonen i 1942, gjennom den etterfølgende borgerkrigen - et jordskjelv i 1953 og fram til turistifiseringen i 1993.

I flg. forfatteren har han prøvd å være så politisk korrekt som mulig, hvilket vil si at han har skrevet en roman bygget på "folkesnakk, myter og vage minner"….
Vi møter et mylder av mennesker: i sentrum for begivenhetene står dr. Iannis og hans datter Pelagia. Iannis er "lege", en tittel han har erhvervet seg gjennom å pugge den 1500-siders boken "Komplett og kortfattet legebok for hjemmet". Han forsøker også å skrive Kefallinias historie fra begynnelse til slutt. Dette viser seg vanskelig. Ikke bare fordi historieskriving i seg selv er vanskelig, men også fordi datterens kjæledyr – en geit – har en lei tendens til å spise manusarkene etter hvert som de blir til. Den egentlige hovedpersonen er dr. Iannis datter, Pelagia, og det er hennes skjebne vi følger. Pelagia, som vil bli lege som sin far, blir i åpningskapitlene forlovet med fiskeren ( og senere kommunisten) Mandras – vakker som en gud, men kanskje ikke av de mest oppvakte.
Vi har med en allvitende forfatter å gjøre: foruten hovedpersonene, følger vi tankene til gjeteren og eneboeren Aleksos, den tyske soldaten Weber – hvis høyeste ønske det er å bli lyshåret -, den italienske Carlos, - og mange andre personer som man blir glad i.

I 1942 går Mussolinis tropper inn i sitt naboland; - en invasjon italienerne taper – men likevel vinner, takket være tyskerne som kommer dem til unnsetning. Dette følger vi på nært hold via opptegnelsene til den homoseksuelle soldaten Carlos og tankene til grekeren Mandras.
Den melankolske kjempen Carlos har gått i krigen for å slippe unna kvinnene, og bedrøves over å måtte gå til krig mot den eneste nasjon som i en fjern fortid godtok slike som han. Krigen utspilles i snedekte fjell av sultne, forfrosne soldater som dør som fluer. Men krigen går sin gang, og en vakker dag kommer italienerne marsjerende inn på "gudenes øy" Kefallinia.
En av troppene ledes av den sjarmerende kaptein Antonio Corelli – ironiker og musiker, og med sin mandolin, Antonia på sin rygg. Han blir – mot sin vilje – tvangsinnkvartert hos dr. Iannis og hans datter. Disse har bestemt seg for å hate italieneren, noe som viser seg å bli vanskelig, og søt musikk oppstår bokstavelig talt mellom Pelagia og Corelli . Men det er naturligvis en forbudt romanse!

Mens krigen raser som verst sitter eneboeren Aleksos på sitt berg og dypper sin ost i olivenolje og timian, og morer seg over det vakre fyrverkeriet om kveldene, - dvs. bombene som faller… Og Aleksos opplever et MIRAKEL: en engel kommer dalende som snakker et underlig språk: Det er en engelskmann som er sendt ut for å rekognosere, iført en nasjonaldrakt som kefallianerne selv sluttet å bruke for et par hundre år siden. Mindre oppsiktsvekkende blir det ikke når det viser seg at "spionen" snakker gammelgresk – lært i Oxford – og som øyboerne ikke forstår et ord av.
Det er altså mye humor i denne boken, som vil fortelle så mye: En kjærlighetshistorie, en krigshistorie, og alminnelige menneskers historie.

Bokens budskap synes å være at det å skrive historie er vanskelig, for ikke å si umulig. Italieneren Carlos skriver i sine etterlatte papirer: "Hvis vi vinner kommer disse kjensgjerningene aldri for en dag – for det jeg skriver vil bli holdt tilbake. Men hvis vi taper, er det kanskje en mulighet for at verden en gang får vite sannheten." Og dr. Iannis sier: "Sannheten er at historie utelukkende burde bestå av anekdotene til de små menneskene som er med på det som skjer." For det er alltid seierherrene som forteller historien, og den vil alltid være halvt sann, halvt skjult av makthaverne. Dr. Iannis er nok forfatterens talerør: i hans øyne vil historien alltid forbli en form for subjektiv diktning: "Kanskje er det ikke umulig å skrive en historie, men at selve HISTORIEN er UMULIG?"

Men tiden leger som kjent alle sår. I dag oppsøker på nytt tyskere og italienere Kefallinias deilige strender. Men nå som soltilbedende turister.

PS
Til tross for sitt eksotiske navn, er forfatteren engelskmann, født. i 1954. Han har arbeidet som mekaniker, gartner og lærer, og har gitt ut 3 romaner før denne som ble et internasjonalt gjennombrudd for han.

10.09.2001
Reidun Ruud

Duun, Olav: På tvert. Kristiania, 1909.

En av de bøkene jeg aldri glemmer, er Olav Duuns "På tvert". Denne boka leste jeg på midten av 1970-tallet, og historien om den foreldreløse fattiggutten Danel på Bua gjorde et dypt inntrykk på meg den gang jeg leste den …

"På tvert" ble skrevet i 1909, etter debut-boka "Løglege skruvar og anna folk" i 1907 og "Marjanae" i 1908. "På tvert" er ikke det mest omtalte av Duuns verker. I ettertid har han vel blitt mest kjent som forfatteren av de store romansyklusene "Juvikfolke" og "Medmenneske". Men det var likevel med boka "På tvert" at Duun markerte seg som en stor norsk forfatter.

Hovedpersonen i "På tvert" er Danel. Han er født utenfor ekteskap - og det er ille nok - men i tillegg er han født med en stor skavank: "Det at ho fekk denne gutungen, var ikkje det verste, …Men at det skulle bli med han Alek, det elendige slaveemne, og ikkje med eit retteleg menneske – som han Sivert -, det var ho mang ein gong så arg for…Men mest påtvert var det med denne foten til guten likevel. For han sto påtvert, sette eine fotblade tvert ut."

Slik begynner historien om Danel. Han får altså ingen god start i livet. Det at han fødes med en skeiv fot, får en symbolsk betydning. Det meste blir nemlig "på tvert" for Danel! Han mister mora si tidlig og blir satt bort som tjenestegutt på en av gårdene i bygda. Han jages etter hvert fra gården og blir alene. Han blir sett på som en særling av de andre barna i bygda og blir ertet og slått. Men all motgangen han etter hvert møter, gjør at han føler seg stadig større og sterkere. Han vil vise både seg selv og de andre at han er mer til kar enn det foten viser. Det gror fram en vilje til makt i han. Og fordi Danel er flink til å regne, setter han i gang med handel og blir etter hvert en velstående ung handelsmann, som de andre i bygda må gå til og låne penger av for å handle "på borg" når det er dårlige tider. På denne måten får han et overtak.

Det som gjør Danel svak, er kjærligheten til Ane. Inntil han møter henne, vet han at bare han setter viljen til, vil han vinne. Nå strekker ikke viljen lenger til, han opplever at han bare svekkes av følelsene sine. Så når Ane forlover seg med en annen, blir skuffelsen grenseløs. Han ender med å gi Ane ubegrenset kreditt og kjøper til slutt et hus til henne og mannen for at Ane etter hvert skal komme krypende og erkjenne sin avhengighet. Danel håper på denne måten endelig å vinne Ane. Han har fått et nytt mål å arbeide mot.

Gjennom hele livet strir Danel med følelsene sine. Når han til slutt slipper følelsene til, i forholdet til tjenestejenta Borghild, viser det seg å være for sent. Borghild dør, og Danels viktigste prosjekt blir igjen å holde seg hard. Dette blir det eneste som til slutt gir mening i tilværelsen hans. Danel gir aldri opp. Selv ikke når døden kommer : "Der fann dei han dagen etter, einkvan som kom roande. Han var stiv og kald. Fingrane sat fast i berge; dei hadde klemt seg inn så skinn og kjøt ikkje vart med. Dei hadde ikkje tenkt å gi etter."

Det var spesielt sårheten og tristheten i fortellingen om Danel som gjorde slikt inntrykk på meg da jeg leste den. Danels begredelige liv rørte meg! I tillegg ble jeg opptatt av det allmenngyldige i fortellingen. Det ligger noe storslagent i det at et menneske herdes gjennom motgang. Og i alt Olav Duun har skrevet, er det nettopp mennesket som strir seg gjennom livet på godt og vondt, som er det sentrale. Dette temaet hos Duun møter vi i andre deler av forfatterskapet hans også. Duuns personer må tåle mye uten å bli bitre! Å møte motgang, å lære seg og takle den og å måtte kjempe mot bitterheten, er vel noe ethvert menneske må regne med å kunne oppleve. Derfor kan fortellingen om Danel ha noe å lære oss. Selv om fortellingen er både mørk og dyster, og ender tragisk, er det en fortelling som peker fram mot de utviklingsmuligheter og vekst som finnes hos menneskene.

28.05.2002
Beate Norgaard

Garcia Màrguez, Gabriel: Hundre års ensomhet. Oslo, 1970

Boken kom på spansk i 1967 og i norsk oversettelse i 1970. Jeg leste denne boken for over 20 år siden.  Den var pensum i latin-amerikansk litteratur på Bibliotekhøgskolen.  Det var den første boken jeg leste innen den ltteraturen som går under betegnelsen ”magisk realisme”.  Denne betegnelsen blir brukt innen latinamerikansk litteratur, forfatteren kombinerer fantastiske og realistiske elementer for å beskrive virkeligheten.  ”Hundre års ensomhet” åpnet en ny litterær verden for meg som virkelig fasinerte meg.  Så helt annerledes enn det jeg tidligere hadde lest.

I denne storslåtte familiekrøniken følger vi familien Buendia gjennom 4 generasjoner. Den første Josè Arcadio Buendia og Ursula er fetter og kusine, og dette anses som en meget uheldig allianse. De rømmer og grunnlegger den colombianske landsbyen  Macondo, som etterhvert vokser til en by.  Ondskapen kommer til Macondo i form av en hundreårig borgerkrig med 3000 drepte.  Det kommer naturkatastrofer og uforklarlige fenomener, som en regnstorm som varer i fire år. Mye utrolig skjer i landsbyen, og enkelte av de som dør hjemsøker slekt og venner med hevn eller hjelp. Romanens store stammor og sterke kvinneskikkelse, Ursula, ser ikke ut til å dø i det hele tatt.  Men lever videre gjennom ledd etter ledd og holder skikk på etterkommerne.
Aracataco, landsbyen i Columbia som Garcia Màrques i 1928 ble født i, danner grunnlaget for romanen. Det er flere likhetstreff med  den fiktive Macondo.
Forfatteren tilbrakte de første 8 årene hos besteforeldrene i Aracataco, lyttet til deres historier og levde med i deres fortid.  Bestemoren var svært overtroisk. Han har uttalt at grunnlaget for hele hans forfatterskap ble lagt i denne tiden før han var 8 år.

Garcia Màrques forteller en helt fantastisk historie som er både mytisk, mystisk og magisk.  Han har en besettende fortellerstil med mye humor og et meget frodig språk. ”Hundre års ensomhet” gav han Nobelprisen i litteratur i 1982.

Forfatteren har skrevet mange bøker, men i tillegg til ”Hundre års ensomhet” vil jeg anbefale ”Kjærlighet i koleraens tid”. Dette er en fantastisk kjærlighetshistorie om fullbyrdelsen av en 50 år gammel kjærlighet i 1800-tallets Colombia. Den er en stor hyllest til alderdommen.

18.11.2002
Jorunn Tveter

Grass, Günter: Blikktrommen. Oslo, 1960

Noen bøker har satt uutslettelig inntrykk på meg, og det av høyst ulike årsaker. Fredrik Stabel og hans bøker befolket av Dusteforbundets underlige skapninger, Dostojevskijs "Raskolnikov", Gunvor Fossums triste bok om Vesle Petra, Tove Janssons bøker om Mummifamilien, Harper Lee: "Drep ikke en sangfugl" for å nevne noen av alle de bøkene som har gitt meg noe spesielt eller som er lest ved spesielle anledninger og som har gjort at man husker bøkene ekstra sterkt.

Jeg leste Günter Grass: "Blikktrommen" den vinteren jeg fylte 18 år, jeg gikk på Asker gymnas og lå syk med feber og var i det hele tatt ikke særlig høy i hatten. Lese gjorde jeg bestandig, og i mitt barndoms hjem var det nok av tilfeldige godbiter å ramle over hvis man gresset i hyllene. Dessuten hentet jeg stabler i bibliotekene. Nye funn ble stadig gjort, og denne her var definitivt et funn, tilfeldig funnet i hjemmets bokhylle.

Blikktrommen ble en leseropplevelse av de sjeldne. Boken gir en rekke av fantastiske historier etter hvert som forfatteren lar fortellingen om familien Bronski/Matzerath skride fram. Hovedpersonen Oskar er en fandenivoldsk unge, som i treårsalderen bestemmer seg for ikke å vokse mer, selv om han da han er 21 år bestemmer seg for å vokse litt til og får pukkelrygg. Gjennom hele boken forblir han dverg og på "barnestadiet", og hans talenter går i særlig grad ut på hele tiden å være til stede der han ikke burde vært, han spiller mesterlig på sin leketromme og han kan skrike så glass splintrer. Dette amoralske barnet skriker og trommer seg til det han vil og bestemmer ved det andres skjebne. Å gjengi bokens innhold er meningløst, den må leses. Boken er blant annet ellevill i sin skildring av krigens elendighet og meningsløshet. En bok om dypt tragiske forhold hvor hovedpersonen velger å være en outsider og fra dette ståsted bekjempe ideologier og livsfiendtlige systemer med alle midler. Men til tross for alle bokens grusomme beretninger er den også meget humoristisk. Senere fant jeg igjen noe av denne hemningsløse fortellergleden innen genren magisk realisme.

Og når jeg tenker etter, så tror jeg faktisk jeg hadde bedre av å ligge syk disse dagene enn å være på skolen. Hvem vet om jeg ellers hadde lest boken?

20.02.2002
Live Gulsrud

Hoffman, Alice: Lysnatt. Oslo, 1989

"Lysnatt" er historien om en gammel dame som kaster seg ut av vinduet fordi hun tror hun kan fly. Det er historien om tenåringen Jody som mot sin vilje blir sendt for å pleie den aldrende rekonvalesenten, om naboparet André og Vonny og deres sønn Simon, og om en ensom kjempe...

Først og fremst er "Lysnatt" en roman om å være annerledes, både inni og utenpå. Simon er nesten fire år og har tilsynelatende sluttet å vokse. Han fantaserer om Kjempen, som skal bo et sted utenfor byen og være større enn et hus. Den flyvende Elizabeth Renny begynner å gå baklengs gjennom livet sitt - utenpå en gammel dame, inni en liten pike - mens barnebarnet Jody av alle krefter prøver å være voksnere enn hun egentlig er. Men vanskeligst av alle har Vonny det. Keramiker, hustru, mor, datter... og en kvinne som opplever at verden krymper til hun ikke lenger tør gå utenfor sin egen ytterdør.

Da jeg leste denne boken første gang, satt jeg oppe hele natten. Det var ingen skyting, ingen mord eller store katastrofer - bare vanlige liv og mennesker jeg umiddelbart ble glad i. Alice Hoffman skriver innsiktsfullt og varmt om hvordan hverdagen kan være like utfordrende som et strikkhopp, og om hvor lett alt blir snudd på hodet i et tilsynelatende velordnet liv. 

"Lysnatt" er likevel ingen trist bok - her er kjærlighet, uventede vennskap, pågangsmot og massevis av livsvisdom å ta med seg. Ekteskapet mellom Vonny og André blir satt på harde prøver, Simon, Jody og Elizabeth Renny slåss for å finne sin plass i verden, og etterhvert må man spørre seg: er kjempen i bakhagen fantasi eller virkelighet?

Jeg har blitt mer og mer glad i "Lysnatt", gjennom overgangen til voksenlivet og da jeg selv fikk kjenne angsten på kroppen. Og jeg tror boken har mye å gi alle vanlige, uvanlige mennesker, som kanskje bare trenger en god forfatters blikk på hverdagen for å kjenne seg mindre alene. Språket er lett tilgjengelig og samtidig svært poetisk. Alice Hoffman har skrevet mange romaner, ofte med sterkt preg av fantasi og magisk realisme. Dette er kanskje hennes mest jordnære bok, og likevel en av de mest gripende. Min anbefaling blir derfor: Les "Lysnatt", gråt, le, og tenk litt over det utrolige underet det er å leve - uansett!

28.06.2002
Kjellaug Haarberg

Rahimi, Atiq: Aske og jord. Oslo, 2001.

Krigen i Midt-Østen har nå avløst krigen i Afghanistan som hovedoppslag i media. Vi dynges ned av krigsbeskrivelser, og jeg vegrer meg mot å ta redslene innover meg. Så kommer det ei lita, tynn bok og sniker seg forbi forsvarsverkene mine. Språket er poetisk, enkelt, med korte setninger. Skildringene er hjerteskjærende, men usentimentale.

Boka har ingen stor ytre handling. Bestefar Dastaguin og sønnesønn Yassin sitter på ei bro og håper på skyss med en lastebil som kan bringe dem til bindeleddet mellom dem, Morad, sønn og far. Bestefaren forteller, og han omtaler oftest seg selv i andre person. Dette er med å fortelle oss hvordan han forsøker å lage en mental distanse til situasjonen.

Han sitter med ryggen mot høstsola, på huk, støttet til jernrekkverket. "En militærlastebil med en rød stjerne på døren krysser broen. Den forstyrrer støvets tunge søvn. Støvet våkner og fyller broen. Så daler det sakte. Det legger seg overalt, på eplet, på turbanen, på øyevippene… Du holder hånden over Yassins eple for å beskytte det mot støvet."

Han snakker, tenker tilbake, hører stemmer, drømmer, - og litt etter litt kommer historien fram. Dastaguir og Yassin er de eneste gjenlevende etter at russerne har slettet landsbyen deres med jorda. Nå er de på vei til Morad med budskapet om døden. Moren, broren og hele hans familie, naboene – alle er borte. "Jeg var ved mølla. Plutselig kom det et smell. Jeg gikk ut. Jeg så bare flammer og støv. Jeg begynte å løpe mot huset. Jeg skulle ønske at jeg var blitt drept av en granatsplint før jeg kom fram! Hvilken synd hadde jeg begått for å bli dømt til å leve, til å se… Gråten tetner halsen. Tårene brister i øynene dine. Nei, det er ikke tårer, det er sorgen din som blir til vann og renner ut. La den renne!" Morads kone, som ventet barn, har i vanvidd brent seg selv til døde.

Yassin har mistet hørselen under bombingen, men det forstår han ikke. "Bomba var kjempesterk. Den fikk alt til å bli stille. Tanksene tok stemmene til folk og dro sin vei. De tok stemmen til bestefar også. Bestefar kan ikke snakke, han kan ikke skjenne på meg mer…" Seks-sjuåringen strever med å forstå hva russerne skal med alle stemmene, og han prøver å lage lyder på mange forskjellige måter.

Den lille boka på 70 sider er ei antikrigsbok. Forfatteren Atiq Rahimi (f.1962) er selv afghaner. Han flyktet under russernes invasjon og lever nå i asyl i Frankrike. Det er altså ikke den siste krigen han skildrer.

Å forstå hva mennesker i krigsherjede land går igjennom er vanskelig. "Aske og Jord" bringer den virkeligheten nærmere. Boka formidler menneskenes smerte, og forteller om en sorg som er så stor at den er umulig å bære. Vi som lever i en fredelig del av verden bør lese boka – den er lest på et par timer. Paradoksalt nok er den også vakker.

25.04.2002
Åse Naterstad

Tunstrøm, Gøran: Juleoratoriet  Oslo, 1984

Denne boken som jeg leste like etter at den kom ut på norsk beveget meg sterkt.  Da jeg skulle lese den om igjen nå, var jeg spent på om den ville gi meg den samme leseopplevelsen, og jeg ble ikke skuffet. Det er en roman som tåler, og kanskje bør leses om igjen, fordi den rommer så mye. 

Juleoratoriet er en tregenerasjonsberetning hvor tidsrommet spenner fra tidlige 30-år til begynnelsen av 80-tallet. Vi befinner oss like utenfor Sunne i Värmland der småbrukeren Aron Nordensson mister sin kone Solveig ved en ulykke. Livet blir snudd opp ned for Aron, sønnen Sidner og datteren Eva-Liisa. Familien selger og flytter til byen.  Her får Aron, som er avholdsmann, jobb som brukseier Bjørks brennevinsforvalter og hotellvaktmester på Hotell Sunne.  

Tittelen henspiller på Johan Sebastian Bachs ”Juleoratorium”. Da Solveig omkommer er hun på vei til Sunne for å snakke om høstens konsert som endelig skal bli til virkelighet etter ti års forberedelse. De skal framføre ”Juleoratoriet” i kirken, en halsbrekkende oppgave for et amatørkor. Solveig har alltid vært den glade, et friskt pust fra Amerika som ga liv til alle ting hun befattet seg med.  Hun innførte ”dagsljuskyssandet” i nabolaget, hun kysset mannen sin så alle så det.  ”Det kommer fra Amerika”, sa folk. 

Solveig var selve grunnvollen i Arons liv. Sorgen over hennes bortgang preger han til de grader at han aldri blir seg selv igjen. Sidner blir romanens sentrale skikkelse.  Han er en oppvakt, men tankefull gutt.  Sin rake motsetning finner han i vennen Splendid, byens beste epletjuv og sønn av en kanonkonge.  Splendid har en egen evne til å omgås folk. Sammen med han utforsker den mer sjenerte Sidner nye mennesker og steder. Under mottoet ”En lærer alltid noe nytt” driver de omkring i byen og Splendid åpner verden bit for bit.

Det blir Sidners sønn Victor som mange år senere endelig får realisert farmorens drøm, og dirigerer Juleoratoriet med lokalt kor og orkester i Sunne Kirke. Juleoratoriet handler om mennesker hvis liv på et eller annet vis har kommet på skjeve. Den handler om å miste, og om nødvendigheten av selv å måtte skape noe når noe er tapt. Tunstrøm skriver litteratur til følelsene, om lengsler, drømmer og savn, vennskap, kjærlighet og sorg. Det er mye befriende humor i fortellingen, både i replikkene til Splendid, og i småbyens mer eller mindre originale personligheter.

Gøran Tunstrøm vokste selv opp i Sunne, og selv  om han etterhvert reiste verden rundt var det nesten alltid hit han la handlingen til romanene sine. Som han sa selv: ”Det spiller ingen rolle om man plasserer handlingen i en bok på et avsidesliggende sted, bare den store verden er bakom”. 

16.12.2002
Anne Lise Terjesen

Tunström, Göran: Ørkenbrevet. Oslo, 1987

Den svenske forfatteren Gøran Tunström har gitt meg mange store leseropplevelser. Boken jeg har valgt som "min bok jeg aldri glemmer" er Ørkenbrevet. Den er et mesterverk og har så mange dyp at den gir meg ny innsikt om menneskelivet hver gang jeg leser den.

Ørkenbrevet er den fiktive selvbiografien til Jesus fra Nasaret. Den som han ikke selv rakk

å skrive som Tunström sa. I løpet av 40 dager og netter i ørkenen gjennomlever Jesus sin barndom og oppvekst og han forteller om de årene som evangeliene ikke sier noe om. Fra han ble borte for foreldrene i templet til han står frem som Messias.

Jesus forteller om alt det merkelige som skjer med ham, den urovekkende følelsen av å være utvalgt. Han lever i en tid hvor hans land er okkupert av romerne. Jødefolket venter på sin Messias som skal befri dem - ikke kun fra romerne, men fra alle livets plager.

Jeg-personen Jesus forteller om spredte episoder fra livet med foreldrene Josef og Maria og broren Jacob. Han forteller om besøkene hos Elisabeth, Sakarias og fetteren Johannes (Døperen) ved Genesaretsjøen, hvor Jesus liker seg bedre enn hjemme i Nasaret. Men han blir skremt når Johannes nevner ham som Messias.

Vi følger ham sammen med familien til templet i Jerusalem hvor han taler til prestene, når han finner ut at også de går romernes ærend og svikter folket. Jesus reiser senere til Chirbet Qumran klosteret ved Dødehavet for å studere. Her treffer han igjen Johannes som glødende fanatisk trer frem som forkynner. Han får kontakt med selotene som gjør opprør mot romerne og må flykte fra klosteret, da han blir forrådt av den svake Jochanan.

Denne ytre handlingen som i aller høyeste grad er dramatisk, blir likevel sekundær i forhold til det indre liv i barnet og den unge Jesus. Han blir drevet av en trang til erkjennelse og den gir ham etterhvert innsikt i menneskenes vilkår og en forståelse av hva mennesket er på godt og vondt. Han forstår at hans oppgave er her på jorden blant menneskene. Han må vise dem at de alltid må kjempe for frihet og kjærlighet - om og om igjen.

Jesus sier helt til slutt i romanen: det fattes kjærlighet.

Romanen forteller om Tunströms oppfattelse av personen Jesus, men samtidig viser den Tunströms store kunnskap om og solidaritet med mennesket i alle dets avskygninger.

For noen år siden fortalte forfatteren hva som lå bak Ørkenbrevet. Han fortalte om en kamerat som var skilt og mistet et barn i leukemi. I fem år satt han foran fjernsynet og svarte på kontaktannonser. Det kom stadig kvinner til ham, men han var aggressiv og sendte dem bort. En kvinne spurte om han ikke hadde noe språk under all aggressiviteten. Kanskje kunne han prøve å skrive noe. Og hvorfor ikke om Jesus? Dette fortalte kameraten til Gøran Tunström og ba ham om å skrive om Jesus. Han reiste til Israel men fant ikke det han var ute etter. I India fant han det rette miljøet og et par år etter denne reisen kom Ørkenbrevet.

20.11.2001
Hanne Danielsen

Vesaas, Tarjei: Fuglane. Oslo 1957

For meg er "Fuglane" den fullkomne roman. Den sier mye om det å være menneske og den er stram og velkomponert. Dens universelle karakter ble svært synlig da den ble filmet. I filmen ble handlingen flyttet fra et norsk bygdemiljø til det polske slettelandet. Mattis og hans konflikter fungerte like godt på  polske som på nynorsk.

Mattis, kalt Tusten, og hans søster Hege bor i utkanten av ei norsk bygd. De er begge i 40-årene. Hege forsørger dem begge ved å strikke klær som hun selger. Hun føler nok at livet på mange måter går fra henne.  Mattis er det vi kaller tilbakestående. Vesaas skrev en gang om Tusten: ”Det tufsete er berre noko han vart utstyrt med så han kunne seia (viktige) ting som han ikkje kunne seia om han hadde gått der som ein vanleg skarping”. (Fra Impuls 2/1959). 

Tusten er på mange måter en kunstnernatur. Han grubler over og har kontakt med mye som ”skarpingene”  sier er uvesentlig. Han er var for tegn i  naturen og tillegger dem stor vekt.  En dag flyr et rugdetrekk over huset til Tusten og Hege. Dette mener Tusten er av største viktighet. Det er et varsel om at noe vesentlig kommer til å skje i deres liv snart. Begeistret prøver han å fortelle dette til Hege, men hun feier ham av.  ”Skjønar ikkje korleis du er laga, ingen ting synest du er noko” sier han trist til søsteren sin. Det pleier å ende på denne måten når Tusten forsøker å formidle sine opplevelser og drømmer til dem som er ”normale”.

Tusten er ikke noe til arbeidskar. Han faller fort i staver dersom det blir stilt krav til ham. Han klarer ikke å kombinere det han er opptatt av med effektivt arbeid. Man kan si at boka viser konflikten mellom menneskelivets rasjonelle og materialistiske sider og de ”uproduktive” og følelsesmessige sidene.

Hvordan det går med Tusten da det virkelig inntrer en stor og viktig endring i hans og Heges liv, skal jeg ikke røpe her. Les boka! Les den om igjen hvis du har lest den før! Den er en perle!

19.05.2003
Sigrid  Aarnes

Walser, Martin: En springende kilde. Oslo, 2000

Dette er en bok jeg leste for ca 1 ½ år siden, den står fremdeles veldig klart for meg og ga meg en stor leseropplevelse. Martin Walser (f. 1927) er en av Tysklands store forfattere, som novellist, dramatiker, romanforfatter og essayist. Han tilhører samme generasjon som Günter Grass og Siegfried Lenz. Han har fått mange litterære priser og er mye lest i den tyskspråklige verden. I 1979 kom en novellesamling, En flyktende hest, på norsk.

Boken, En springende kilde, er en skildring av forfatterens barndom og oppvekst fra 1932 – 45 i Wasserburg ved Bodensjøen. Da boka kom i 1998 var han 71år og sa selv at denne tiden måtte han ha på seg for å få tingene på plass.
Vi møter hovedpersonen, Johann, i Hitlerstatens tid, som smågutt, konfirmant og soldat i den tyske hær. Tiden blir skildret slik forfatteren så den, slik det var å vokse opp i en urolig tid. Første del har overskriften "Morens innmelding i partiet." Det er ikke ideologisk overbevisning som får henne til å melde se inn, men de trange tidene og gjeldsspøkelset som hang over familien. Sammen med mange andre håpet hun på hjelp fra "der Führer" og hans tilhengere. Moren var arbeidsom driver landsbyens kro, faren var en drømmer med mange prosjekter som alltid falt i fisk. Han ville ikke knytte seg til nazistene, han hadde vært med i 1. verdenskrig og ønsket ikke mer ufred i verden. Faren betyr mye for Johann, han gir han sansen for ord og lange vanskelige stavelser og oppfordrer han til å lage sitt eget "ordtre" av dem. Følelsesmessig er Johann sterkt knyttet til moren. Boken skildrer de motsetningene som var i tiden mellom den katolske kirkes påbud og nazismens ideologier. I det lille samfunnet hvor alle kjente alle ble plutselig de nærmeste naboer fiender. Det er krigens menneskelige tragedie, hvordan volden som slår ut mellom mennesker som stod hverandre nær i fredstid, som blir Johanns hverdag. Skolegang, deltakelse i kirken som moren er sterkt knyttet til, hans avstandsforelskelse i den 11 år gamle Anita, det er Johanns liv som skildres og ikke alt som skjer utenfor hans verden. Først vil Johann bli prest, fordi en prest på besøk gjør et sterkt inntrykk på ha. Så vil han bli sanger, men da han arver farens diktsamling er det lyriker han ønsker å bli. Imidlertid er det soldat han blir. Han melder seg som frivillig og kommer tilbake fra krigen som 18 åring.

Boken gjør et sterkt inntrykk og er ypperlig skrevet. Det siste avsnittet i boken sier noe om det som skulle bli forfatterens fremtid." Når han begynner å skrive, skal det allerede stå på papiret hva han har lyst til å skrive. Det som gjennom språket, altså av seg selv var kommet på papiret, behøvde han bare å lese. Språket, tenkte Johann, er en springende kilde."

31.12.2001
Ingrid Lange

Wiese, Jan: Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede. Oslo, 1990

Denne boken leste jeg da den kom ut i 1990 og ble veldig betatt. Det var en bok som gjorde et dypt inntrykk, og da den var utlest ønsket jeg at den skulle ha vart lenge ... Den er forfatterens debutroman, og er senere oversatt til en rekke språk. I 1979 gav Jan Wiese ut "Jeg skal til Kattnosa i kveld", en liten samling fortellinger, og i 1992 kom novellesamlingen "Kom inn i min natt! Kom inn i min drøm!"

"Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede" består som andre av Jan Wieses fortellinger av flere historier. Det er en fortelling om bl.a. tro, kjærlighet, kunst, lengsel og svik. Fordi boken består av flere historier er det ikke helt enkelt å gi et resymé, men den nåtidige historien begynner i 1989. Vi får høre om en grusom ulykke der et nytt kirkebygg raser sammen i Perugia og hvor mange mennesker omkommer. Den eneste overlevende er en ganske ung håndverker, en tømmermann!

Bokens forteller er ansatt ved Vatikanets bibliotek hvor han har arbeidet med gamle håndskrifter i 20 år. En dag finner han noen gamle ukjente skrifter. Hans interesse for disse skriftene får skjebnesvangre følger for ham. Etter hvert skjønner vi at det finnes en sammenheng med ulykken i Perugia.

Vi får høre om Sangens Dal der det en gang fantes en helt spesiell altertavle. Vi får greie på denne altertavlens helt spesielle historie. Vi får vite hvorfor man i Vatikanet drikker en spesielt god vin, og vi får forklart hvorfor menneskene i Sangens Dal ikke lenger synger.

Jan Wieses roman er en magisk fortelling. Det er en kjærlighetshistorie og en kunsthistorie. I tillegg handler den bl.a. om hovmod og dobbeltmoral, og den har en hore-madonna-historie. Boken inneholder flere lag med historier, og paralleller kan trekkes mellom historiske og nålevende personer, som for eksempel bankmannen og en tidligere pengeutlåner, eller paralleller kan trekkes tilbake til enda tidligere hendelser i vår historie.

Dette er en roman som med fordel kan leses mer enn en gang, og den gir nye opplevelser hver gang. Språket er enkelt og romanen er lettlest og spennende så man blir dratt med hele veien. Det er en roman til å undre seg over, og de mange historiene gjør at man får mye å tenke på både under lesningen og etterpå.

15.01.2002
Anna Lisbet Gagnat

Ørstavik, Hanne: Kjærlighet. Oslo, 1997

Hva kan en liten bok med tittelen "Kjærlighet" romme ? Er det en tåreperse om tragisk kjærlighet, håpløse familiehold, troløse elskere ? Jeg satt med forfatterens Hanne Ørstaviks tredje roman i hånden. Jeg forbandt Ørstavik utfra tidligere bøker, som ganske minimalistisk i språk og form, men tittelen "Kjærlighet" pirret min nysgjerrighet ? Kan det sies noe nytt om kjærlighet og hvilken kjærlighet ?

Så begynte jeg å lese, og boken ble en rystende, skremmende, god leseropplevelse! Den er spennende og samtidig dypt tragisk. Den berører deg, og gir grunn til ettertanke, som du kan dvele lenge ved. Et utrolig godt språk, og et driv som minner om en spenningsroman, til tross for bokens lavmælte, hverdagslige tone.

Forfatterens prosjekt har vært å undersøke om det blir kjærlighet av å si ordet kjærlighet ? Kjærlighet er vel et av de mest klisjefylte, tomme ordene vi omgir oss med. Et problematisk ord. Har ordet innhold – er det sant ? Betyr det noe for oss ? Hvem skal bestemme hva ordet skal bety ? Hva lærer voksne for eksempel barn ? Hva er ekte – hva er falskt ?

På det ytre plan handler romanen om alenemoren Vibeke og sønnen Jon på 9 år. De er nettopp flyttet til et lite tettsted langt nord i Norge. Romanen er skrevet i tredjeperson, men veksler mellom Jon og Vibekes fortellerstemmer. Dette grepet forfatteren har gjort her – får virkelig fram avstanden mellom mor og sønn på en utrolig klargjørende måte. Begge to prøver å finne seg til rette i den nye tilværelsen. Tiden i fortellingen strekker seg til en ettermiddag og natt i deres liv.

Det er dagen før Jons fødselsdag, et tivoli har kommet til bygda. Jon går ut i vinterkulden for å selge lodd, etter at han og moren har spist pølser. Beskrivelsen av dem rundt denne pølsemiddagen er bare STOR litteratur. Vibeke går på biblioteket. Så følger vi disse to på hver sin vandring gjennom den kalde vinterkvelden. Urovekkende og spennende drives handlingen frem….  Moren, Vibeke fokuserer på den nye jobben, anstrenger seg veldig for å bli akseptert, både faglig og sosialt. Hun lengter etter en mann, vil være kvinne og ikke bare alenemor. Hun kan virke egosentrisk, iskald, men som leser kan man også forstå henne….

Jon er en god gutt, tillitsfull og gleder seg til fødselsdagen, og han tror at moren skal bake kake til ham, gi han det togsettet han ønsker seg… Jeg ble rent glad i gutten ! Så her et eksempel på god skrivekunst. Du tror på handlingen, menneskene du møter. Disse har begge tanker og drømmer, som tilhører to ulike verdener. De kan ikke forenes, de er lysår fra hverandre. Det gjør nesten vondt å lese, oppleve disse sekvensene mellom mor og sønn. Hva som skjer videre røpes ikke her …

Tittelen "Kjærlighet" blir et paradoks i denne fortellingen om to sjeler så totalt kommet bort fra hverandre. Forholdet mellom ordet kjærlighet og bokens virkelighet? Boken gir ikke noe klart svar, men gir deg som leser mange tanker og problemstillinger du bare ikke glemmer så lett.

Jeg bare "elsker" denne boken !!!

12.03.2002
Hilde Ljødal