Vi anbefaler nye romaner hver fjortende dag!

Forfatterens romandebut.
En mor er død, to brødre, en far og en felles historie rulles opp. Hvor forskjellig kan ikke to søsken oppleve samme sak? Hvordan påvirker ektefeller ens handlinger? Hovedpersonen Finn, en ung advokat i Oslo, kommer hjem til Tønsberg. Den avdøde moren og Finn har stått hverandre meget nær, mens sønnen Tore har hun ikke fått samme kontakt med. Moren har gradvis utviklet en alkoholisme som har ført til skilsmisse og forsøk på avvenning uten å lykkes. Personportrettene er spesielle, og forholdet mellom mor og sønn vakkert beskrevet. Språket er lett, med såre, vemodige og humoristiske replikker. Denne debutromanen lover godt, og Joachim Førsund har noe å leve opp til.

Dette er romanen om Ulf Vågsvik. Han kommer til Vaksøy i midt-Norge for å besøke brevvenninnen Berit.  Allerede før han ankommer har han bestemt seg for å bli, men uten å opplyse om det
Berit er en snill og hjertevarm kvinne som tar seg av nykomlingen på en positiv måte, til tross for at hun relativt fort skjønner at besøket kommer til å vare lenger enn antatt. Hun er enke og en del år eldre enn Ulf.
Det lille øysamfunnet skildres troverdig. Samspillet mellom menneskene og den enkeltes rolle gis et realistisk preg. Samtidig som alle vet det meste om alle, er de fleste også innstilt på å stille opp for hverandre når det trengs.
For å opprettholde befolkningen har samfunnet invitert en nederlandsk familie til å bosette seg på øya. Det avholdes dugnad for å gjøre alt klart til familien på fire skal komme. Når de så ankommer skjer en katastrofe som berører hele lokalsamfunnet. Ulf Vågsvik kommer til å spille en viktig rolle i den forbindelse.

Vi blir gradvis bedre kjent med Ulf, og skjønner fort at hans bakgrunn ikke er som for folk flest. Ulf har bestemt seg for en ny start på tilværelsen. Han har blant annet skiftet navn, uten at vi får vite hans opprinnelige navn. Dessuten har han ”seilt opp Oridongo”. Under den seilasen mistet han håret. Akkurat hvor Ulf Vågsvik befant seg i de årene seilasen varte, får vi ikke vite. Men det er ganske tydelig at det var en institusjon et sted på Østlandet. Han beskriver seg selv som en urban herre, fra hovedstaden. Vi skjønner at han har litt av hvert å rydde opp i sitt eget indre, og mye å bakse med fra fortiden. Han har en livlig fantasi som han må jobbe med å tøyle.

Ingvar Ambjørnsen er god til å skildre mennesker som faller litt utenfor. Det er fort gjort å sammenligne Ulf med Elling, som veldig mange har et slags forhold til. Selv om meningene er delte, synes jeg det er visse trekk hos Ulf som kan føre tankene til Elling. Men forfatteren lar dette spørsmålet stå åpent…
Uansett, dette er en leseverdig bok som setter en del tanker i sving og som langt fra gir svar på alle spørsmål som måtte dukke opp.

Magda Szabo, som døde i 2007, var en av Ungarns mest berømte og anerkjente forfattere. Boka Døren skildrer forholdet mellom en kvinnelig forfatter og den mye eldre hushjelpen Emerenc.

Boka er et portrett av disse to kvinnene, og tittelen henspiller på avstanden mellom dem – døren. Mer konkret sikter tittelen også til Emerencs inngangsdør, hun bærer nemlig på en hemmelighet, og ingen slipper innenfor døren til leiligheten hennes. Når hun mottar besøk, som hun ofte gjør, spiser gjestene utenfor døren, aldri inne. Hva er det som skjuler seg innenfor døren?

Emerenc er ingen vanlig hushjelp, viser det seg snart. Hun nedlater seg aller nådigst til å ta den ledige posten hos forfatteren, men først etter å ha innhentet referanser om arbeidsgiveren. Det er hun selv som bestemmer både lønn og arbeidstid. Emerenc viser ingen forståelse for at noen kan tilbringe dagene sine med en slik unyttig beskjeftigelse som å skrive. Selv er Emerenc et arbeidsjern av dimensjoner, hun hjelper alle i nabolaget som trenger en håndsrekning. Når snøen faller, er det hun som egenhendig måker hele gata.

Emerenc opptrer så egenrådig og er så lite smidig overfor sin arbeidsgiver, at det stadig kommer til konflikter. Opprivende scener med gråting og krangling inntreffer stadig vekk, og alltid er det Emerenc som går av med seieren. Forfatterinnen står overfor et gjennombrudd, men blir fullstendig satt ut da Emerenc blir syk. Litt etter litt åpnes døren mellom de to kvinnene.

Døren er en fantastisk leseopplevelse, en perle av en roman. Szabo har en spesiell skrivestil og denne boka blir garantert sittende igjen i deg lenge etter at du er ferdig med den.

Den aldrende og forhenværende predikanten, Olof Helmersson, reiser tilbake til gamle jaktmarker i Västerbotten for å overbevise de omvendte menneskene om at alt han sa bare var bedrag og lureri. Helmersson finner bare to medlemmer igjen i menigheten. Én av dem, Gerda, ligger for døden. Uansett hvor mye han vil avkristne henne, er han sjanseløs. Hun forteller i klartekst hva hun mener han skal si om frelsen og livet etter døden.
Avkristningen topper seg i en kostelig scene der den gudfryktige Gerda uten å vite det får sin første smak av Norrlands Akvavit. «Man blir ufattelig tørst av nattverden», slår hun fast.

Vi møter en kunstner, Torvald, som i dypt alvor har laget Gud. Det er ikke et bilde eller en skulptur, men rett og slett Gud. Vi treffer også Gideon, som av og til ble yr og gal av bare åndelig rus. Han slo hodet og mistet synet da han en gang skulle omfavne et eiketre. Samtidig mistet han også troen.
Boka handler både om en region som er på vikende front og om avfolkning, der «de syke og døende var en velsignelse, de utgjorde grunnlaget for næringslivet på disse kanter». Den nye tid er kommet til Västerbotten, - bedehusene er tømt for lengst og prekestolene er blitt bikuber.
Romanen forteller om tre mer eller mindre tilfeldig besøkende i Västerbotten: kong Karl XV, Jesus Kristus og predikanten Olof Helmersson. Hans begeistring over frelsen og Guds under var lett å bli smittet av, og den messende stemmen og ikke minst trekkspillmusikken trakk folk i store mengder til møtene. Da vekkelsen stilnet, ble han borte. Når han kommer han tilbake er bygda blitt helt annerledes. Olof Helmersson blir overrasket på flere måter, og han støter på deler av fortiden som han slett ikke hadde ventet seg.
En fornøyelig, lettlest og god bok!

En samling korte historier – noen så korte at de nesten er som et dikt. Tekstene henger ikke sammen, men de har et felles tema: Forsvinne. Alt som kan forsvinne, mennesker og ting, eller alt man kunne ønske at forsvant, men som ikke gjør det. Det er en undertone av sårhet i historiene, noen er humoristiske og andre dypt tragiske. Inghill Johansens historier er vakre og kloke. Språklig er de en nytelse å lese.

En velskrevet og god bok. En fantastisk god bok. Den fortjener alt annet enn å forsvinne. Ta denne lille boken med på reise – les og tenk, og les om igjen. Inghill Johansen er forresten bosatt i Heggedal.