Julebesøk på Drengsrud gård, ca. 1905
Da gården nå forsvinner som jord- og skogbrukseiendom, kan det kanskje være av interesse å få med seg stedets historie de siste to hundre år.
Eiendommen var fra 1300-tallet et kirkegods som lå under Høvedøen kloster i likhet med andre gårder i Asker på den tiden, bl.a. Askergårdene. På 1600-tallet gikk den over til privat eie, kjøpt opp av bøndene rundt omkring.
Tidlig på 1800-tallet kom familien Hansen fra Røyken inn i bildet på Drengsrud og ble i tre generasjoner stående som eiere av gården. De tok alle navnet Drengsrud da de flyttet inn på gården. Den første var Hans Hansen Drengsrud, 1760-1846. Han hadde også på samme tid en eiendom i Heggedal. Den neste var hans sønn, 1802-1881, med samme fornavn som faren Hans. Han var bl.a. med på sammensetningen av det første herredstyret i bygda i 1837 og var senere medlem av dette i mange år.
Den siste generasjonen Hansen var Johan Hanssønn Drengsrud, 1847-1913. I likhet med sine forgjengere var han en dyktig jord- og skogbruker, men han engasjerte seg også sterkt i andre gjøremål. Ved siden av sitt eget skogbruk drev han skogsdrift i områder utenfor Asker. I 1875 ble han valgt inn i herredstyret og deltok der i 33 år, de siste 14 år (1894-1907) som bygdas ordfører.
I sin ordførertid fremmet han forslag om å legge forholdene til rette for innflytting av andre næringsgrupper enn bønder til Askerbygda. Dette for å få inn nye og veletablerte skatteytere til kommunen. Han ble stående alene om forslaget. I så måte har nok de senere ordførere i Asker lykkes betydelig bedre på dette området. Det var også i hans tid en annen sak oppe til behandling, nemlig uttalelse til ”Lov om Motorvogn” i 1905. Her inntok Johan en meget restriktiv linje med hensyn til bruken av dette fremtidige ”uhyre” i Askerbygda.
Han har fått en vei oppkalt etter seg, nemlig Johan Drengsruds vei som går fra Borgen, over gården og ned til Drammensveien.
I 1901 solgte han gården og skogen til kommandørkaptein Kristian Fougner og hustru Petra for kr. 105.000,-. De startet umiddelbart etter overtagelsen med bygging av ny hovedbygning. Den ble tegnet av arkitekt Johan Meyer og sto ferdig året etter. Dette ble en meget vakker og stifull bygning som nest etter det gamle Skaugum (før brannen) ble bygdas flotteste.
Kristian Fougner fikk dessverre ingen glede av dette, da han døde samme år (1902), bare 56 år gammel. Hans hustru satt igjen med flere barn, men det forhindret ikke at hun gikk i gang både med gårds- og skogsdrift med full styrke. Begge virksomheter ble i hennes tid drevet på en utmerket måte. I tillegg engasjerte hun seg politisk og ble den første kvinnelige representant i herredstyret i Asker sammen med Mathilde Buhre. De representert henholdsvis frisinnede venstre og arbeiderpartier fra 1910.
Best kjent ble hun imidlertid for sin store gjestfrihet i sitt flotte hjem. Hun hadde i sin omgangskrets Hulda Garborg og andre kulturpersonligheter, og selv var hun en utmerket pianistinne. Det var sikkert stil og eleganse over hennes selskapelige liv på Drengsrud i disse årene.
Det tidligere våningshuset var nå flyttet lenger ned på gården og ble benyttet til bolig for bestyrer og øvrige betjening hos fru Fougner.
I 1927 solgte hun gården til Ingjald Engelsen for kr. 195.000,-. Hun holdt imidlertid igjen noe av skogen rundt Drengsrudvannene og den sørvestlige delen av eiendommen, som grenset ned mot Borgenområdet med husmannsplassen Drengsrudbråten. Hun bygde også en privatvilla i dette området.
Petra Fougner døde i 1941, 82 år gammel. Hennes datter Constanse, gift med kommandørkaptein Thorvald Zeiner-Henriksen, arvet den delen av eiendommen som var holdt tilbake ved salget til Engelsen. Det er etterkommere i denne familien som fortsatt står som eiere av denne delen av Drengsrud, hvorav noe er solgt ut til villabebyggelse. Husmannsplassen Drengsrudbråten ble solgt for tre år siden.
Engelsen hadde eiendommen i ni år og det var nok ikke den helt store virksomheten verken på gården eller i skogen i disse årene. Han solgte gården i 1936 til gårdbruker Hans Røise fra Toten for 115.000,-.
Nå fikk Drengsrud gård den dyktigste jord- og skogbruksmann som noen gang har stått for driften av stedet.
Røise så fort den verdien som lå i den flotte skogen, og hans første hugst var mastetømmer som ble kjørt til Loenga i Oslo. Dette var snorrette stokker på 17 meter, nesten uten kvist, og selvsagt betaling deretter. Han betalte antagelig det meste av gården bare på denne hugsten. Røise var en ordensmann av de sjeldne, og det å ferdes i Drengsrudskogen i disse årene var som å gå i en park, hvor en hadde inntrykk av at skogbunnen var gått over med rive. Også jordbruket var preget av god rasjonell drift.
Under krigen var Røise formann i styret for forsyningsnemnda og gjorde stor innsats i fordeling av jordbruksvarer. I 1944 var det ikke en potet å oppdrive i bygda og folk fikk kålrot på potetkortene. Da var det Røise som reddet situasjonen. Han var vel kjent i jordbrukskretser og dro ned til Østfold og fikk tak i bygdas nødvendige behov for denne livsviktige vare. Som han selv bemerket til forretningsfører Torgersen i forsyningsnemnda: ”Åka dø Tørjersen, vi lyt da sjå tel at folk får noe å eta!”
Røise døde i 1964, 80 år gammel. Han hadde kun en datter, Helene, som arvet det hele. Hun giftet seg med gårdbrukersønnen Per Holter fra Lier. De fortsatte driften av eiendommen som tidligere og Holter fikk bl.a. pris for sin skogdrift. De solgte hovedbygningen i 1975, og bygget seg selv en villa noe nærmere Drengsrudvannet. Den flotte hovedbygningen var ikke erklært verneverdig fra kommunens side, slik at de senere eiere har stått fritt med hensyn til forskjellige endringer.
Helene og Per hadde dessverre ingen barn som kunne overta etter dem. Etter hvert som årene gikk ble det vel slitsomt å drive det hele og det ble til at de solgt alt til Asker kommune og Trygve Martin og Ellen Sundelius (1998).
