Asker stasjon, ca. 1910
Stasjonsområdet i Asker sentrum har vært sterkt fokusert i den senere tid, ikke minst p.g.a. ombyggingen av stasjonsbygningen med sine brooverganger til de forskjellige plattformer.
Den gamle trafostasjonen på sydsiden har også vært fremme i lyset etter at kulturetaten i kommunen har kastet sitt lys på denne bygningen.
Da hele stasjonsområdet nå har endret total karakter, kan det kanskje være av en viss interesse å se litt på hvordan det tidligere så ut og hva stasjonen har betydd for askerbøringene.
Fra skysstasjonens tid var det området ved Askergårdene som var sentrum i bygda. Her var det overnattingssted for de reisende mellom Christiania og Drammen, serveringssted og forretninger. Dette endret seg da jernbanen kom, og da Asker stasjon var bygget, flyttet senteret seg ned til dette området.
Banen mellom Christiania og Drammen ble innviet den 5. oktober 1872 etter en imponerende kort byggetid på 3-4år. Asker stasjon som en av de første langs banen, ble innviet den 7. desember 1872. Den første stasjonsbygningen ble senere revet og flyttet litt østover. Den tjente siden som stasjonsmesterbolig helt fream til 1947. Boligen fikk navnet ”Rusa”. Dette hadde sammenheng med at en stasjonsmester ved Asker stasjon i sin tid fikk oppnavnet ”Abbor’n”.
Banen, som var smalsporet og bygget for dampkraft, brukte på den 53 km lange strekningen fra Christiania til Drammen to timer og et kvarter. En voldsom framgang fra trafikken med hester mellom de to byene.
På enkelte stasjoner langs banen, deriblant Asker, var det lengre opphold på grunn av vannfylling på lokomotivene og annet ettersyn. På flere av disse stasjonene og annet ettersyn. På flere av disse stasjonene hadde stasjonsmesteren innredet kafeteria for servering til de reisende og enkelte hadde skjenkerett for øl. På Spikkestad var det ekstra lang ventetid etter at toget hadde peset seg opp Lierdalen, og der skal det etter sigende ha vært både øl- og vinservering. Den siste som hadde servering ved Asker stasjon var stasjonsmester Steiwer omkring 1930.
De første årenevar nok ikke trafikken så stor, men etter hvert som befolkningen økte i bygda etter århundreskiftet, ble det en voldsom økning av reisende og tilsvarende økning i godstrafikken. Årsaken til dette var mer industri, større gartnerier, og ikke minst de store sykehusene som kom opp i Asker: Blakstad sykehus i 1904, Dikemark sykehus i 1905, og Vardåsen sanatorium i 1923. Antall forretninger var også økende.
Asker stasjon ble bygget om med egen fraktgodsavdeling og sidespor for gjødselvogner (pudrett) til hagebruk og gartnerier. Ved sidesporet lå det også en større lagerbygning i to etasjer. Denne bygningen ble benyttet til provianteringslager for korn og høy under første verdenskrig. Varene ble losset fra jernbanevogner og kjølpmann Jørgen Fusdahl sto for leveringen til askerbøringene. Bygningen ble senere benyttet til verkstedsdrift, lager, m.v. Den siste som hadde tilhold der var boktrykker Einar Haugen. Han flyttet ut i 1969 og stedet ble straks etter revet.
Vanntårnet for damplokomotivene lå også i dette området og ble revet da elektrisiteten kom som trekkraft.
På østsiden av stasjonen lå den gamle lokomotivstallen til bruk for ”overnatting” av damplokomotivene. Foran gården var det en dreieskive for snuing av lokomotivene i riktig kjøreretning. Da elektrifiseringen av jernbanen kom, var det ikke lenger bruk for denne gården. De siste årene tjente den som stall for skiftetraktoren og sporrenser og var også oppholdsrom og spisested for mannskap ved baneavdelingen.
Etter at vanntårnet var revet, ble vannbeholderen flyttet over på loftet i lokomotivstallen. Dette til bruk for damp i tilfelle strømmen skulle svikte. Den gamle lokomotivstallen som lå like foran Grindegården, ble stående i mange år og ble først revet en gang i 60-åra.
I en beskrivelse fra jernbanemuseet på Hamar finner en at Asker stasjon i 1915 hadde en samlet betjening på syv mann. Stasjonsmester var også poståpner og hadde ekstra for denne jobben kr. 1.000,- pr. år.
Det var 5 avganger med persontog i retning Drammen og 12 avganger til Christiania. Foruten dette gjennomkjøring av hurtitog for lengre strekninger. Stasjonen var betjent det meste av døgnet.
Så, først i 20-årene var det slutt på damplokomotivene, og det var nok en stor lettelse for sentrumsbefolkningen. Dampen fra togene, når disse bruste inn på stasjonen, la seg som en tåke i dette området. Da terrenget i sentrum lå betydelig lavere enn det gjør i dag, gjorde dette ikke saken særlig bedre for forretningsstanden og de stakkars beboerene.
Budstikka 19.10.1999
