Flere gode bidrag

Det var snart jul. Eva Linnea og Jonas hadde lyst til å lage snømannen Kalle som de alltid kalte snømannen de laget hver jul.
- Kom så går vi ut, sa Eva Linnea.
Da de hadde kommet ut, startet de med en gang å lage snømannen. Èn time senere var de ferdig men det var èn ting som manglet, nemlig bena!
- Vi må sette på bena, sa Jonas.
- Å ja, det glemte jeg helt, sa Eva Linnea.
Da de var ferdig med bena, gikk de inn og la seg. Neste morgen våknet de ti over syv i stedet for klokka halv syv.  De hadde nemlig  glemt å stille vekkeklokka. Eva Linnea og Jonas rakk ikke å gå ut til snømannen Kalle denne dagen fordi Eva Linnea måtte skynde seg på skolen og Jonas skulle i barnehagen. Det ble veldig mye styr på morgenkvisten.
Da de kom hjem fra skolen, dro Eva Linnea til Silje som var hennes beste venninne, mens Jonas måtte være alene hjemme selv om han bare var 5 år. Når Jonas var alene hjemme gikk han ut til snømannen Kalle, men han var plutselig borte! 
- Å nei sa Jonas, Kalle er borte, han har sikkert smeltet og dermed begynte Jonas å gråte. Han gråt og han gråt og endelig stoppet han fordi han så en skygge med to store kuler, armer og ben som gikk bortover hagen.
- Kalle, ropte Jonas, men det var for sent. Kalle hadde nettopp svingt rundt hjørnet og Jonas klarte ikke å ta han igjen.
Da Eva Linnea kom hjem satt Jonas å så på TV og snømannen Kalle var ikke lenger i hagen.
 - Jonas, ropte Eva Linnea, har du ødelagt Kalle!  - Nei, svarte Jonas, han gikk rundt i hagen av seg selv og jeg klarte ikke å stoppe ham!  - Gjorde han det , sa Eva Linna. – Jeg tror ikke på deg, sa Eva Linnea. Kort tid etter kikket hun ut av vinduet og da så hun snømannen Kalle  som gikk rundt i hagen og latet som han var et menneske. 
 - Kom  så går vi ut og hilser på ham, sa Eva Linnea til Jonas. De løp begge ut, men da de kom rundt hushjørnet, sto snømannen Kalle på det samme stedet uten å bevege seg, men det ene benet var borte! Eva Linna og Jonas så på hverandre med skrekkslagent blikk og forstod ingenting! Snømenn skal jo ikke bevege seg!
Langt borte hørte plutselig Eva Linnea pappa sin stemme. – Eva, Eva, våkn opp, du skal på skolen! Eva Linnea slo øynene opp. Hun så ut av vinduet og så snømannen Kalle på det samme stedet.  Hun pustet lettet ut, det at snømannen var forhekset hadde jo bare vært en drøm!

Da Eva Linnea gikk til skolen den dagen, snudde hun seg en siste gang for å se på Kalle. Og selv om Eva Linnea bare var 9 år gammel, visste hun at hun kom til å huske det som skjedde i løpet av de neste sekundene resten av livet sitt. For der i hagen sto snømannen Kalle og balanserte på det ene benet sitt og Eva Linnea syntes han så merkelig menneskelig ut, som om han smilte hemmelighetsfullt til henne. Akkurat da hun skulle til å snu seg og gå videre, svingte han ut med den ene armen sin og slengte et stort vått slengkyss til Eva Linnea. Hun kunne også sverget på at han blunket lurt til henne med steinøyet sitt.

Skrevet av Julie Skorpen, 9 år.

Busthales siste liv

En sort skikkelse går med myke poter på snøen en dag i desember. Rettere sagt den tjuende. Kulda biter i værhåra, men dyret trasker videre. Katten farer forbi alle hus med julepynt og pepperkaker. Det er Busthale som trasker rundt i byen om kvelden. Busthale er en sort katt som er hjemløs. Han stikker snuta i været og lukter. Han tar lange, dype sniff. Plutselig farer han rundt et hjørne og ser et åpent vindu. Der er det noen pepperkaker, og spiser dem. Da kommer det noen farende ut av døren, og slår etter Busthale med kost. Han blir truffet en gang, men da blir han så redd at han løper til søppelhaugen, og legger seg under den ødelagte madrassen. Det er der han finner seg til rette.

Han lå og studerte stjernene før han sovnet. Det var en ny morgen. Busthale stod opp tidlig for å få de beste matbitene. På veien til søppelkassene møtte han en rødstripet katt som het Findus Formell.
- Hei Findus, hvordan går det? – spurte Busthale.
- Bare bra!  I går fikk jeg en ny type kattemat i dag!
- Bra for deg…! – sa Busthale misunnelig.
Findus visste at Busthale ville ha mat, så han luntet rolig vekk. Da Busthale var framme møtte han en ny katt.  Busthale mjauet irritert. Den nye katten brukte hans faste søppelkasse! Katten løftet hodet.
- - Å, beklager, er det din søppelkasse, beklager så mye! – sa den. Busthale smilte.
- Navnet er Busthale, Busthale Makr-Elli-Tom-at !
- Jeg heter Asfalt Midt-Påtr-Ynet.

De snakket sammen en del og så gikk de etter mat.  Busthale ble på nytt slått med en kost. På vei hjem til søppelfyllinga så han på himmelen. Han ønsket seg en familie som kunne passe på ham og gi ham kjærlighet.
Etter en stund falt han drømmende til søvn. Neste morgen våknet han med et brak da søppelbilen kom. Da løp han ned til smuget hvor gamle Maritsa holdt til. Hun var en katteelsker, og sparte alltid matrester til hjemløse katter som Busthale. Han mjauet fortvilet etter henne, og det tok ikke lang tid før Maritsa kom og overveldet ham med kjærlighet og mat. Det var først langt ut på kvelden han gikk tilbake til søppelfyllinga for å sove.

Den tjuefjærende desember våknet han brått på grunn av bjeffing og rabalder. Da så han det. Asfalt ble jaget av løshunder! Busthale murret en dyp, uhyggelig murring før han sprang foran hundene og hveste, sånn at pelsen strittet. Asfalt grep sjansen og løp vekk så fort han kunne. Hundene nølte litt før de bet Busthale i bakbenet. Han klarte akkurat å komme under madrassen før hundene gikk ordentlig til angrep. Heldigvis ble de lei når kvelden kom. Da kom Busthale opp fra hjemmet og haltet bortover fortauet i de snødekkede veiene. Han visste at han hadde brukt opp alle ni liv bortsett fra ett. Det livet han bruker nå!

Da han hadde gått lenge, falt han ned i den myke snøen og besvimte. Uten at han merket det hadde Maritsa kommet forbi og sett den stakkars katten og tatt den med hjem. Da Busthale våknet så han et nydelig juletre. Han lå i en katteseng med en bolle med kattemat og melk ved siden av. Ønsket hadde gått i oppfyllelse, han hadde fått et hjem, og ikke et vanlig hjem, det var kattedama Maritsa sitt hjem! Busthale sprang oppå Maritsas fang og malte.
- Å, min lille katt! Jeg har alltid ønsket å ha noen som deg! Hvis jeg hadde hatt sjansen ville jeg tatt deg tidligere, men i min forrige bolig kunne jeg ikke ha dyr! – sa Maritsa sørgmodig.
Busthale mjauet et trøstende mjau.
- Men nå som jeg har deg, er alt fint. – sa Maritsa og smilte.
Et lite diskret ”purr” kom fra Busthale. Da kom et litt høyere ”purr”, og til slutt endte det med et lite ”mjau”. Busthale og Maritsa hadde mange gode år, og hvis de kom bort fra hverandre, fant de hverandre alltid igjen. Maritsa og Busthale hadde knyttet et spesielt bånd, som ingen andre har gjort før. Etter hvert flyttet de til et luksus kattehjem, og ikke nok med det! De tok med alle hjemløse katter i byen! Det ble nærmest et katteparadis. Maritsa var glad i alle kattene, men Busthale var den hun likte best. Både Maritsa, alle kattene og Busthale levde godt og vell i alle dager framover.
Alt dette skjedde på grunn av Busthales juleønske og tro.

Skrevet av Minken Geri Skattør, 11 år. Vardåsen skole.

En uforglemmelig jul

Julen handler om og være sammen med familie og venner, spise god mat og ha en gledelig tid. Men det er dessverre ikke slik for alle. Ikke for Rosina heller. Hun hadde ingen familie lenger. Hun levde i et lite strøk i New York under et filleteppe. Det var alt hun hadde, hun hadde ingen fine dukker med rosa klær som de fleste andre barn. Nei. Hun måtte klare seg med bamsen sin, den var skitten og fillete, men det var alt hun hadde, hun hadde ikke råd, hun hadde ikke penger. Hun håpet hvert år at noen skulle se henne og hjelpe, men hun visste bedre.

I 12 hele år hadde hun håpet. Hun hadde ingen til og ta seg av henne. Nå var det snart jul og snø ute. Hun bodde jo ute, hun hadde ikke et fint hus og heller ingen peis og sette seg foran når det var kaldt ute. Ingen kjær familie. Hun gikk hver dag ut på gata for og tigge, tigge etter mat, drikke og litt kjærlighet. Men ingen ville hjelpe, de så dumt på henne og gikk videre. Hun var redd, var det virkelig ingen som så henne! Ingen som ville hjelpe!? Og ingen som brydde seg? Var det slik livet var? Tenkte alle bare på seg selv? Det var slik Rosina hadde opplevd verden, det var slik hun hadde levd, i 12 hele år. Når julen kom samlet hun inn penger, pengene hun fikk ga hun til andre fattige familier. hun tenkte ikke på seg selv, hun ville at ingen skulle ha det som henne, hun brydde seg, hun viste hva julen handlet om! men etter 12 år uten kjærlighet og de nødvendighetene hun trengte for og leve stoppet det, hun orket ikke mer, hun hadde ingen krefter igjen. Ingen krefter igjen. Hun hadde ikke noe mer og bidra med. Hun ville ta farvel, ville opp til himmelen og se foreldrene og resten av familien.

På selveste julaften var hun borte, hun dro avgårde med bamsen sin. den 24.12. Hun var i himmelen og fikk alle de godene hun kunne få, hun hadde familien og vennene rundt seg, god mat og glede. Men det vart litt av tiden hennes, hver dag og hvert år sitter hun ved Himmelens port og tar i mot de nye som kommer stigende opp fra den urettferdige verden. Mange er barn, barn uten mat og vann og barn som ikke vet hva kjærlighet er, slik et barn - som hun en gang var. 

Skrevet av Camilla Haarde, 12 år.

Den aller siste julen

Det var julaften. Snøen falt sakte og husene hun passerte hadde folk i seg, folk som spiste og lo, var sammen med andre. Hun slår blikket ned. Orker ikke se hvor bra folk har det, hvor hyggelig de har det de som har noen. Ingenting gjør så vondt som å se at andre har det bra når en selv har det vondt. De visste ikke hvor heldige de var, de som hadde noen å være sammen med, være glade med, feire julen med.

Hun hadde prøvd så lenge. Men det gikk ikke lenger. Hvordan kunne det vonde gå vekk? Når hun hadde prøvd alt og ingenting gikk? Hun hadde prøvd å fortelle det til foreldrene, kastet opp de vonde følelsene.. men ingenting gikk. Foreldrene ville ikke høre. De ba henne bare om å “slutte å tulle“. Dagene var lange og passerte sakte en etter en. Hun satte svarte kryss i kalenderen for hver dag som passerte og hvert nye kryss føltes som en stor seier. Var det slik et liv skulle leves? Hun hadde levd sånn så altfor lenge, kjempet mot en usynlig fiende, en fiende som bodde i henne selv og som ingen visste var der. Hun følte bestandig den usynlige fienden, den fienden som kunne være en bestevenn like mye som en fiende. Det gjorde så vondt å leve med en annen person inni seg, en person som ingen kunne ta vekk, og som krevde at hun kuttet seg i hånden med en skarp kniv, at hun spiste masse mat og så kastet opp maten igjen. Navnet på fienden var bulimi. Hun hadde en spiseforstyrrelse og klarte ikke bli frisk.

Julaften var ekstra ille fordi den dagen krever glede, krever energi, krever at folk er glade i hverandre, krever at man spiser masse mat og koser seg med maten. Hva med dem som ikke har noen venner? Hva med dem som har foreldre som liker den yngre søsteren din bedre enn deg? Hvordan kan man da feire jul med dem? Hvordan kan man ta på seg de nye klærne man har fått i julegave når de ser så mye bedre ut på søsteren din? Når hun er slankere, penere, mer perfekt, enn deg selv? Når du aldri kan leve opp til forventningene er det heller ingen grunn til å prøve. Derfor hadde hun bestemt seg for å ende livet sitt på julaften. For på denne dagen ville det også merkes ekstra godt på dem du ville straffe.

Hun hadde en flaske med whiskey i jakkelommen, den ville få henne til å slukne ganske kjapt. Det var den beste måten å ende livet sitt på hadde hun kommet frem til. Bare sovne inn i snøen. Hun hadde sagt til foreldrene at hun skulle ut å gå en tur, “gå av seg julematen”, som hun hadde sagt til moren. Og svaret hun hadde fått bekreftet det hun allerede visste. Hun var ikke bra nok. Kom ALDRI til å bli bra nok. “Ja, du trenger å gå vekk litt av valpefettet”.. hadde moren svart spøkefullt mens hun hadde sett på faren. Skjønte de ikke at sånne kommentarer kunne slukke enhver glede? Skjønte de ikke at det tok vekk de siste restene av håp hos henne? Hun svarte nesten aldri tilbake igjen med samme mynt.. Men hvis hun gjorde det, beskyttet alltid faren moren, sa ting som at nå måtte hun ta seg sammen, for nå hadde hun gjort moren lei seg.. Men hva med hennes sorg? Hva med hennes følelser? De ble aldri tatt hensyn til. Brydde ingen seg om henne? Tydeligvis ikke. For da hadde de ikke latt henne gå der ute i snøværet alene med whiskeyflasken i jakkelommen og en kniv i den andre lommen, bare i tilfelle.. I tilfelle hun ikke sovnet fort nok av whiskeyen. Hun hadde prøvd å kutte seg før, men det ble aldri dypt nok.. Aldri dypt nok til at noen så henne. Aldri dypt nok til at moren og faren holdt henne og sa at de skulle hjelpe henne, at det skulle nok gå bra og at hun ikke trengte være så redd lenger, alltid så redd og alltid så alene.

Hun passerte færre og færre hus ettersom hun nærmet seg skogen. Der var det fredelig, der ville ingen finne henne før det var for sent.. Det var det hun håpet på. Ville de forstå? Ville de skjønne hvorfor hun hadde tatt det valget hun hadde gjort? Det håpet hun, ellers ville døden være forgjeves. Men hun så ingen annen løsning, hun måtte bli sett, hun måtte bli sett nå! Innerst inne håpet hun selvsagt at noen skulle finne henne, hun ville bli tatt med inn i varmen, inn i lyset, ville være midtpunktet, ville spise julemat med ribbe og surkål og riskrem som alle andre! Ville kose seg, ville være glad, ville leve!

Der var utkanten av skogen. Det var så mørkt, så veldig mørkt.. Trærne var store og tunge av snø. Men hun visste at bare hun kom inn i skogen ville øynene vende seg fort til mørket. Det var til skogen hun alltid gikk når hun var lei seg og hadde behov for å være alene. Skogen var en venn, skogen ga trøst når det ikke var trøst å finne andre steder. Hun gikk inn blant trærne og satt seg under en stor gran. Deretter skrudde hun av korken og tok en slurk av whiskeyen. Den var sterk og fikk henne til å grøsse. Men etter en liten stund spredde en betryggende varme seg i henne. Hun tok en slurk til. Ned skulle det. Og enda en slurk. Så satte hun seg til å vente. Snøen dalte sakte ned fra himmelen. Det var så pent! Så pen hadde hun ikke sett verden før. Alt var hvitt! Det skulle nok bli bra nå, bare foreldrene kom og fant henne.

Hun var så trøtt.. Det gjorde vel ingenting om hun la seg til å sove bare en liten stund? Bare en liten stund mens hun ventet på moren og faren? Hun frøs nesten ikke lenger heller, det var varmt og deilig.. Så rakk hun ikke tenke mer. Hennes siste inntrykk av verden var at den lignet en stor, hvit rose.

Innen en turgåer med hund fant den nedsnødde skikkelsen var det rukket å bli to på natten. Og innen de første sirenene kunne høres i det fjerne var det for sent å gjøre noe. Jenta var død, 17 år gammel. Foreldrene hadde vært bekymret, men de hadde ikke gått til skogen for å lete etter henne. De hadde trodd at hun hadde gått til en venninne for å “furte”, som moren så elegant formulerte det.

Igjen er det julaften. Husene vi passerer er fulle av folk som morer seg, ler, har det hyggelig. Folk som har røde kinn og drikker akevitt og whiskey i moderate mengder. Husene ser fornøyde ut der de står. Alle unntatt ett. For i det huset står det et middagsbord med fire stoler rundt men bare ved tre av plassene sitter det noen. Ved den fjerde plassen står det et lys og brenner. Et hvitt lys. Flammen er stor og sterk, den brenner med styrke til minne om noen som har gått tapt. For alltid vil det mangle en person ved dette bordet. En person som så gjerne ville bli sett, men som ble sett så altfor sent. En person som så gjerne ville være glad på julaften, men som ikke klarte det. En person som trodde foreldrene ikke brydde seg om henne, selv om de gjorde det. En person som så gjerne ville leve like mye som alle andre, men som ikke fikk det helt til.

Og ute på gaten går det en jente. En jente med langt, blondt hår. Vi har sett henne gå nedover denne gaten på denne dagen før. Forskjellen er at hun ikke er lei seg nå. Hun smiler. Hun har sett gjennom vinduet på det som en gang var huset hennes og sett lyset som står og brenner på plassen hennes. Og vissheten om at de nå ser henne får henne til å smile der hun går bortover, mot stedet der ingenting gjør vondt lenger.

Skrevet av: Marianthe Salvesen

Nissens mareritt 

Det var en vakker jul. På Nordpolen var de i full gang med å lage julegaver på det travle verkstedet. Endelig var det kveld. Lykkelig la nissen seg ned i senga og sovnet.

Neste morgen våknet han av et høyt og kraftig nys. Den gamle og digre nissen kjente seg ikke bra. Han satte seg opp. Med ett gikk det rundt i hodet hans og han måtte legge seg pladask ned i senga igjen. Han visste ikke hva han skulle gjøre. Det var snart jul og han måtte jo levere alle gavene til barna. Han måtte finne hjelp, og det fort! Nissen slo nummeret til fastlegen sin, men han tok ikke telefonen. Hva skulle han gjøre nå da? Han prøvde å rope på nissemor, men det kom bare en hes pipelyd. Men han hadde flaks, for nissemor kom ganske snart.

- Nei men så blek du ser ut da! sa hun forskrekket.
- Ja, jeg føler meg heller ikke helt bra, stønnet julenissen lavt.
- Å nei, hvem skal levere gavene da? sa nissemor bekymret. – Du kan ikke gå ut sånn!
De lange flettene hennes spratt opp og ned når hun ristet på hodet.
- Vi må ta tempen, sa hun bestemt og løp ut for å hente en temperaturmåler. Da hun kom inn igjen stakk hun den forsiktig inn under armen til nissen. De ventet litt, så kom det et pip.
- Trettini pluss null komma fem er trettini komma fem, mumlet nissemor.
- Å nei, trettini komma fem! Hva skal vi gjøre? Sa hun urolig. – Selvfølgelig! Vi må jo ringe doktoren din!
- Det går ikke, gryntet nissen. – Han svarer ikke.
Dette er jo rene marerittet, tenkte han.
- Klyp meg i armen eller ett eller annet sånt! pep han
- Dette må jo være en drøm!
Plutselig hørte han en stemme i det fjerne:
- Våkn opp! Du må våkne opp!
- Hæ? sa han. 
- Ok, nå har jeg blitt helt sprø. Nissemor gikk bort og ristet hardt i ham. Han knep øynene igjen. Da han åpnet de ristet fremdeles nissemor i ham.-
- Endelig våknet du! sa hun lettet.
- Hæ? Sa nissen med helt vanlig stemme. - Jeg har jo vært våken lenge jeg. - Oi, jeg føler meg forresten mye bedre, eller rettere sagt helt frisk!
Du har da ikke vært syk på lenge, svarte nissemor.
- Jo, jeg var jo nettopp syk, protesterte nissen.
- Nei, du må nok ha drømt, lo nissemor. - Men nå får du se å komme deg til verkstedet. De andre lurer fælt på hvor det blir av deg.

Jippi, tenkte nissen glad. Da var det vel bare en drøm. 

Skrevet av: Johanne Theisen og Kjersti Brynestad, 11 år.

Vinteren

Snøen letter,
og snart er det jul.
Mange detter,
og nissen er i skjul.
Maten som metter,
er god og ha.
Vi må forsatt tenke på fattige,
men vi må fortsatt være latterlige.

Skrevet av: Cecilie Pettersen, 10 år

En julefortelling

Det var en mørk kveld. Nissefar satt og snekret leker. Han frøs, selv med det lange skjegget sitt. Plutselig føk døra opp. Nissefar snudde seg, men kunne ikke se noen. Han gikk bort til døra og lukket den. Da han snudde seg igjen, skjønte han at noe var galt. Alle lekene var borte, og i morgen var det selveste julaften! Hvem kunne det være som hadde stjålet lekene?

Nissens slue bror Rampe løp avgårde. Planen hadde fungert! Han hadde sneket seg inn bak nissefar og tatt lekene. Nå måtte han bare få tak i nissefars slede. Det ville ikke by på de helt store problemene. Endelig ville drømmen hans gå i oppfyllelse! Den ulykkelige nissefar løp så kulemagen disset. Han måtte få tak i sine gode hjelpere, dvergene. Noen har stjålet gavene!!! skrek han fortvilet til dem. Alle dvergene gråt: - Vi er fortapt!

I mellomtiden hadde Rampe sneket seg bort til den gamle låven der reinsdyrene bodde. Der sto den gamle, gode sleden. Nå skulle han endelig få dele ut julegaver isteden for nissefar. Lykkelig la han alle gavene oppi sleden, men la ikke merke til at det var et stort hull i den.

Plutselig gikk døra opp i nissefars snekkerrom. Der sto gamle Rudolf, det pensjonerte reinsdyret og han vrinsket høyt og var ikke helt seg selv. Nissegutt løp bort til nissefar. -Hva har skjedd med Rudolf? spurte han, men det ante ikke nissefar. Noen måtte ha skremt han. Nissegutt løp ut for å se hva som hadde skremt Rudolf. Ute på tune ble han stående å måpe. Det kunne ikke være sant. Mellom de ferske sledesporende lå det gaver som perler på en snor. Han føk inn igjen og skrek:- Vi er reddet. Tyven har mistet alle gavene gjennom hullet i sleden.
Alle jublet og sang. Nå var julen reddet! De gikk ut og samlet alle gavene i en stor sekk. Nissefar tok reservesleden, spente for gamle Rudolf, og så kunne de endelig dele ut julegaver i år også.

Skrevet av: Birk Karoliussen Grøndalen, 6b Drengsrud skole

En fortelling om en stor sorg - og om julens glede.

Kvelden før bestemor i hui og hast ble innlagt på sykehus, leste jeg den tristeste boka jeg inntil da hadde lest i mitt tiårige liv. Det var faktisk i bestemors bokhylle jeg fant boka, en gråkald dag tidlig i advent. Jeg valgte den fordi den ikke var så tykk og derfor overkommelig, alderen min tatt i betraktning. Men aller mest valgte jeg den på grunn av fargen – en dus, beroligende blånyanse. Dueblå ville kanskje en voksen ha kalt den, men fortellingen dreide seg om en annen type fugler, nemlig to undulater.

På det tidspunkt var det uvanlig for meg å lese bøker som ikke hadde mennesker i hovedrollene. Stort sett slukte jeg store mengder litteratur i sjangeren «lettere underholdning», og endeløse spenningsserier med heltinnen Nancy Drew og de alltid like kjekke Hardy-guttene, skapte grobunn for den lesegleden jeg har bevart siden. Men bestemors bokhyller skjulte hemmelige skatter som Markens Grøde og Kristin Lavransdatter, for ikke å glemme Tatt av vinden med gullbelegg på sidekantene! Uendelige leseopplevelser skulle ligge foran meg, men akkurat denne snøtunge desemberkvelden var det historien om undulatene som trollbandt meg.

Jeg husker ikke bokas tittel, heller ikke persongalleriet, bare de to vakre fuglene som holdt til i et bur i en stue. Det var en hunn og en hann. Ganske tidlig i historien oppfattet jeg at hunnen var syk. Etter hvert som kvelden ubønnhørlig gikk mot sengetid, skjønte jeg at dette umulig kunne gå bra. Hunnen ble stadig dårligere. Hun sluttet å synge og ble bare liggende apatisk i bunnen av buret. Hannen var lei seg – og jeg var lei meg. Midt i forventningens frydefulle novemberdager, lå det en murrende smerte øverst i magen min. Jeg var personlig berørt av dette undulatparets kamp mot sykdommen. I boka var det sommer og sol, og på en av disse vakre solskinnsdagene var med ett hunnen død. Sorgen jeg kjente i brystet var overveldende. Den var så lammende at jeg følte meg fysisk dårlig. Jeg lå under dyna og ristet av gråt over den stakkars undulatens død, og hodeputa ble klissvåt av snørr og tårer.

Til slutt må jeg likevel ha sovnet og husket ikke mer før storesøsteren min vekket meg tidlig lørdag morgen. Huset var unormalt stille. I løpet av natten hadde snøen lagt seg som en tykk, beskyttende hinne over hele hagen og forsterket stillheten jeg fornemmet. Jeg kjente meg kvalm og uopplagt. Den formiddagen døde min bestemor.

To uker senere lød -  tradisjonen tro -  Deilig er jorden fra Sølvguttenes struper. Hvor deilig jeg syntes den var akkurat da, minnes jeg ikke. Men aldri har bestemors gamle, skjøre glasslenker funklet vakrere og mer fargesprakende på juletreet enn det året! Hver lenke, hvert lys, hver engel - alt sto klarere for meg enn noen annen gang, ja, det føltes som om bestemor ikke helt hadde forlatt huset enda.

Den vakre undulatens død i fiksjonens verden, og min egen bestemors død i den virkelige verden, bidro lenge til en melankolsk stemning inni meg. Men sorgen og tristheten var oppblandet med barnets kriblende forventning: Det var jul! Så godt og riktig å la gleden få plass også! Det er trettifire år siden den spesielle julen i min barndom, men hvert år tenker jeg alltid tilbake og gjenopplever bruddstykker av desembermåneden da jeg var ti år og sanset litt av julens mysterium.

Den røde flasken

Om våren, sommeren, høsten og litt av vinteren er det Konrads lille koselige hus. Ved juletider blir det julenissens verksted. Denne historien starter den første desember når Konrad starter sin helt spesielle jobb.

Det er mørkt, men man kan så vidt skimte lys igjennom en sprekk på Nordpolen. Sprekken blir større, og det blir lysere. Det er nå blitt helt kritthvitt. Når det mørker til igjen, er stedet blitt helt forandret. Det står store, røde polkagriser og en stor rød fabrikk med glasur og melis på. Dette er julenissens verksted. Utenfor fabrikken står Konrad med en rød flaske i hånda. Han åpner flasken og heller i seg den røde væsken. Den lille tynne magen sveller opp til en stor, diger og tjukk en. De lange og tynne beina skrumper inn og blir korte og tjukke. Der står han, selveste julenissen med den røde og fine nissedrakten. Dette skjer hvert år. Men i år har det ikke kommet noen stor fabrikk. Ingen blåalver arbeider. Det eneste man så vidt kan se, er Konrads lille hus.

Inne i huset sitter Konrad med tårer i øynene. Den røde flasken er borte! Dermed kan det ikke komme opp noen fabrikk. Barna får ingen gaver! Den eneste som kan ha tatt denne flasken, er hans sjalue bror AntiKonrad som bor litt lenger nord. Han har vært sjalu helt siden den dagen Konrad vant nissekonkurransen. Da han kåret til julenisse. Den eneste måten å få tilbake flasken var å gå opp til AntiKonrad.

Mange dager senere sto han utenfor det spinkle, lille huset til AntiKonrad. Før han rakk å banke på, ble den lille døra åpnet. De sto der ansikt til ansikt.

- Gi meg flasken, ropte Konrad.
- Hæ... ? Svarte han – Hvilken flaske da?
- Det vet du godt! Brummet han.

Til slutt tilsto AntiKonrad at han hadde tatt flasken. Han sa Konrad skulle få den tilbake på en betingelse, nemlig omkamp! Slik ble det

Neste dag sto de klare på ”Nordpolens nissearena”. Dommerne var på plass, publikum var klare og det viktigste av alt. Konrad var klar til å vinne, igjen. Den første øvelsen var å pakke inn ett hundre pakker på kortest mulig tid. Konrad vant. AntiKonrad vant den neste øvelsen som var sledekjøring. Deretter vant Konrad juleverkstedkonkurransen, og AntiKonrad vant julemiddagkonkurransen. De lå helt likt. Bare den avgjørende og siste konkurransen gjensto, nemlig dyrefôrekonkurransen, som gikk ut på å fôre mange typer dyr på kortest mulig tid. Etter slit og strev kom Konrad først ut. Dessverre hadde han vært lit for nær en av kuene, så han kom ut med bæsj i ansiktet. Men han hadde vunnet hele konkurransen og kunne bli julenisse igjen. Han fikk flasken, og dermed kom den vakreste, fineste og mest effektive fabrikken i verdens historie, Julenissens verksted til syne. De hadde massevis av gaver å gjøre klar, for det var allerede blitt den femtende desember. Det gikk heldigvis bra! For en gangs skyld syntes nissen det var bra at så mange barn hadde vært slemme dette året.

Skrevet av: Kristoffer Wøien. Drengsrud skole 6a

Det var en gang en julenatt.

Det var en gang en kald og stormfull julenatt, Santa kjørte rundt i skogen med sleden sin, plutselig ble det fullt av tåke. Da tenkte Santa på og snu, men så tenkte han på alle de barna som ville bli så lei seg av og ikke få julegaver.
Santa forsettet innover inn i skogen, snart var det så mye tåke, snø og vind at Santa måtte stoppe for og sove litt, han var veldig sliten og kald så han pakket seg inn i et reinsdyr skinn så han skulle holde varmen, han sovnet veldig fort.

Dagen etter merket han at han ikke var det samme stedet som han sovnet, det var ikke inne i skogen det var en stor fin sal, med en svær ishall med istapper overalt, i taket, på veggene. Plutselig kom en liten alv ut fra en dør og sa ”er det noe du ønsker, herre?”
”Nei takk ” svarte Santa snilt. ”Men forresten, hvor er jeg egentlig?” spurte nissen nysgjerrig.
”Du er i alveland, sir” svarte alven. ”Hvor ligger det?” spurte nissen.
”Helt øverst på Nordpolen, men ikke alle kan se det, bare noen få utvalgte. Og du sir, er han.”
”Vi må gjøre deg klar til jul, Santa” sa alven.” Hei, hvordan vet du navnet mitt?” sa Santa.
”Jeg vet alt” sa alven. ”Og unnskyld meg, mitt navn er Fritz.” sa Fritz. ”Men nå må vi begynne å lage gaver til alle barn i verden, til neste år” sa Fritz.
”Ok, men jeg er ikke vant til å levere til alle barn verden, bare til en skog, hvordan fikser vi det?” sa Santa.
”Vi har så mange vel trente reinsdyr, at vi kan kjøre rundt hele jorda på 1 natt”
Da begynte de og lage julegaver til alle barn i verden, og sleden som kan romme alt i hele verden.

ETT ÅR ETTER:
På julenatten ett år etter:

Alt var klart til jul, både reinsdyr, slede og gaver nå gjaldt bare en ting, tryllestøvet, det var det som får reinsdyrene til å fly. Da kom den tidligere utvalgte, med mange hjelpere som bar skjegget hans fordi han var så gammel hadde han veldig langt skjegg. Han drysset litt tryllestøv over reinsdyrene og sa til Santa ”Du skal fra nå av hete Julenissen. Så dro Julenissen for å levere gaver til alle verdens barn. Det ble en stor tradisjon at julenissen dro alltid ut med sleden den 12.24 hvert år og leverte gaver til alle verdens barn.

Skrevet av: Benjamin Mortensen, Heggedal skole, 6 kl.

Nissen Gråskjegg

DET VAR EN GANG EN NISSE
HANS NAVN VAR NISSEN GRÅSKJEGG
HAN BODDE PÅ KLANDERUD GÅRD
OG VAR MINST 100 ÅR.
HAN HADDE EN GOD VENN SOM HET ROBIN.
DET VAR GÅRDSHUNDEN SOM VAR LIKE STOR SOM HAN SELV.

JULEN VAR SÅ NÆR SÅ NÆR OG NISSEN MÅTTE STELLE FINT TIL JUL. HAN PLEIDE Å KOSE MED KATTEN, STELLE MED HESTENE, STELLE MED KUENE, HJELPE HØNENE MED KYLLINGENE OG GI ALLE DYRENE NOK MAT. I TILLEGG KOSTET, RYDDET OG VASKET HAN I FJØSET.  FOR SLIK FIKK HAN JULEGRØTEN SIN.             
 
MEN EN KALD VINTERKVELD VAR NISSEN UTE MED KATTEN KITTY. HAN FIKK HAN SNUE OG FEBER. HAN KUNNE IKKE FATTE AT AKKURAT HAN SKULLE BLI SYK FIRE DAGER FØR JULAFTEN. TIL SLUTT SA HAN TIL SEG SELV: JEG ER NØDT TIL Å GÅ INN TIL MENNESKENE FOR Å FINNE NESEDRÅPER OG HALSPASTILLER SÅ JEG KAN BLI FRISK TIL JULAFTEN. HAN VAR NØDT IL Å GJØRE DET NÅ, FORDI NÅ VAR ALLE MENNESKENE UTE OG AKTE.  HAN SNEK SEG OPP TIL HUSET DER ROBIN LÅ PÅ TRAPPA OG SOV. NISSEN VEKKET HAN FORSIKTIG OG SA AT HAN HADDE BLITT SYK OG AT ROBIN MÅTTE HJELPE HAN MED Å FÅ TAK I MEDISINER SÅ HAN KUNNE BLI FRISK. DA SA ROBIN: ”JEG VIL GJERNE HJELPE, DU KAN BARE FØLGE ETTER MEG, SÅ SKAL JEG VISE DEG BADET. JEG HOLDER VAKT UTENFOR, SÅ SER DU HVA DU FINNER”. NISSEN SVARTE: ”OK!” SÅ GIKK DE INN. DE SNEK SEG OPP TRAPPA OG BORTOVER GULVET, HELT BORT TIL BADET. NISSEN KLATRET OPP PÅ EN STOL OG SÅ I SKAPET. DER VAR DET MYE RART, MEN TIL SLUTT FANT HAN DET HAN TRENGTE. SÅ SNEK DE SEG UT IGJEN. NISSEN TAKKET FOR HJELPEN OG GIKK NED TIL FJØSET IGJEN. DET TOK FIRE DAGER FØR NISSEN BLE ORDENTLIG FISK IGJEN.

NÅ VAR DET LILLE JULAFTEN OG NÅ MÅTTE NISSEN JOBBE HARDT FOR Å FÅ ALT PÅ PLASS. HAN JOBBET HELT TIL KLOKKA TI, DA VAR DET IKKE NOE ROT ELLER SKITT I NOEN KRIKER ELLER KROKER. NÅ VAR NISSEN VELDIG SLITEN OG HAN LA SEG TIL Å SOVE. HAN HÅPET AT MENNESKENE SATTE PRIS PÅ ARBEIDET HAN HADDE GJORT I ÅR OGSÅ.

NESTE DAG TOK HAN PÅ SEG DE FINESTE KLÆRNE SINE OG NISSELUA HAN HADDE ARVET ETTER OLDEFAREN SIN, NISSEN BRUNSKJEGG. SÅ GA HAN ALLE DYRENE MAT OG LITT EKSTRA GODBITER. SÅ KOM ROBIN OG KITTY OG GA NISSEN JULEGAVE, OG NISSEN GA DEM GAVER. AV ROBIN FIKK HAN EN STOR SJOKOLADE OG AV KITTY FIKK HAN EN BJELLE. NISSEN GA ET KJØTTBEIN TIL ROBIN OG TIL KITTY GA HAN EN LITEN BOKS MED FLØTE. SÅ AKKURAT KLOKKA TOLV KOM MENNESKENE UT PÅ TRAPPA OG SATTE GRØTEN PÅ EN LITEN KRAKK VED SIDEN AV TRAPPA. NISSEN VENTET TIL MENNESKENE HADDE GÅTT INN I HUSET, OG SÅ GIKK HAN OPP TIL KRAKKEN OG SPISTE GRØTEN. HAN SYNES DEN VAR VELDIG GOD, SÅ HAN LA IGJEN EN POSE MED GODTERI. MEN SENERE PÅ DAGEN DA JULENISSEN KOM OG GA MENNESKENE GAVER KOM HAN OGSÅ NED TIL FJØSET OG GA NISSEN EN GAVE, OG DET VAR ET DIPLOM OG EN NY NISSELUE.

OG SÅNN ENDTE JULEEVENTYRET NISSEN GRÅSKJEGG!

Skrevet av: Alida Øiseth Blikaas, 12 år. Bondi skole