J.R.R. Tolkien

Tolkien ble født i Sør-Afrika i 1892 og døde i 1973, 81 år gammel. 
Tolkien var fra liten gutt av veldig opptatt av språk og mytiske historier. Derfor  begynte han alt i tidlige år å studere språk og et av de første han begynte med var gotisk som er et utdødd språk. Tolkien som på dette tidspunkt var tidlig i ungdomsårene lånte ei gotisk ordbok og begynte nærmest som en besvergelse å uttale ordene, smake på dem for å få et inntrykk av ordenes klang og språkets rytme. Han holdt på til han mente at han hadde fått en tilnærmelsesvis riktig uttale på ordene samt at språket etter hvert begynte å leve igjen, ihverfall i Tolkiens verden. Han elsket lyder og tonefall i språk. Han likte veldig godt å høre eventyrfortellinger, myter, helteepos, sagn osv og disse ble ofte fortalt av hans mor. Faren vartet opp med religiøse historier da han var kristen så Tolkien fikk sin lærdom fra flere synsvinkler.

Tolkien begynte å lese forskjellige lands mytologier og konsentrerte seg om keltisk, anglosaksisk, germansk og norrøn mytologi. Han leste blant annet Kallevallaeposet og lærte seg finsk. Dette dannet grunnlaget for Tolkiens konstruksjon av språket "alvisk" som brukes i Tolkiens bøker. Siden Tolkien var så opptatt av språk var det uunngåelig at han valgte å utdanne seg innen språk og litteratur. Han endte opp som professor innen språk og litteratur ved Oxford University, og ble etter hvert tildelt utmerkelsen Doctor of Letters for sitt arbeid. Tolkien ble spesialist i språkene Old English, Middle English og gammelnorsk samt norrøn litteratur.

I jobben sin holdt han mange foredrag og skrev uttallige essays og da helst om det som opptok ham, nemlig språk, eventyrfortellingen, myter, sagn, helteepos. I 1936 holdt han et foredrag om germansk mytologi og kalte foredraget for "The monsters and the critics". Her trakk han blant annet frem "Beowulfeposet" som er germansk.

Tolkien og C. S. Lewis ble etter hvert venner da de vanket i samme klubb som smått om senn ble berømt. Klubbens navn var Inklings og her møttes (menn selvfølgelig) for å snakke om som oftest filosofiske temaer samt for å lese høyt for hverandre fra bøkene sine. Tolkien var katolikk, men ikke så opptatt av å forfekte det religiøse. Lewis derimot ble med tiden religiøs og hans forfatterskap ble preget av det. I historien om "Narnia" kan vi og nærer vi at det ligger religiøse motiver bak handlingen. Man får tydeliggjort dette gjennom løven (Aslan) som fungerer som en frelser og befrier. Dette likte ikke Tolkien slik at han og Lewis tok hver sin retning og kontakten dem imellom ble mer av det sporadiske slaget. De respekterte hverandre, men hadde utviklet seg i ulike retninger.

Tolkien var engelsk i sinn og skinn og ville skape en så komplett mytologi som mulig for England (anglosaksisk). Han hadde allerede tidlig i livet begynt å utvikle sine egne språk samt satt dette inn i en setting med en kultur og egne omgivelser. Han ville og klarte å finne opp en ny verden hvor språket kunne leve.

Tolkien begynte å skrive seriøst da han var 25 år gammel. Han ble sendt hjem fra 1. verdenskrig da han ble skadd og hadde da god tid til å skrive.

Den første boka han begynte å skrive var "Silmarillion" i 1917 og i denne boken bruker han ofte et arkaisk (høyverdig) språk som gjør boka vanskelig tilgjengelig. Tolkien var katolikk og i "Simarillion" merker man at dette skinner igjennom. Det hersker religiøse over og undertoner i boken. I "Silmarillion" fremstiller han en skapelseshistorie som minner mye om den i bibelen, universet er Gud og en herskare befinner seg sammen med ham. Det eksisterer en figur som fungerer som Lucifer, den fallende engel (satan). I "Simarillion" møter vi opprinnelsen til Gandalv som opptrer i "Lord of the Rings" samt åndevesener som eksisterte fra tidenes morgen (ringåndene) og balrog (uhyre). Silmarrilene i boken skaper krig og ufred.

Tolkien selv sa at han skrev historier i skjæringspunktet mellom myter, sagn og eventyr og ville ikke være allegorisk.

Den andre boken Tolkien skrev var "The Hobbit" som utkom i 1937. I denne boken er der ikke noe nytt i forhold til andre mytiske historier hadde det ikke vært for hobbitene som ble til i Tolkiens fantasi en kveld han fortalte historier for sine barn. Han begynte en setning med "I et hull i en bakke bodde det en hobbit" og slik ble altså disse vesenene til og historien om Bilbo Sekker er det mange som kjenner til. Bilbo ble også kalt Baggins (dette navnet stammer fra North West Midland der tanta til Tolkien eide en gård) så Tolkien hentet en del fra kjente og kjære omgivelser som han holdt meget av. Tolkien vokste opp i en liten landsby i England og dette har trolig gitt ideen til Hobbittun, det lille samfunnet hvor hobbitene bor. Bilbo Sekker er en god barnebokhelt, ikke for smart, ikke for modig og må løse mange floker og komme seg unna mange farer før historien er ferdig. Han finner herskerringen som opptrer i "Lord of the Rings". "The Hobbit" ble enormt populær i England.

 Etter "Hobbiten" begynte Tolkien umiddelbart på hovedverket sitt som er "Lord of the Rings", en triologi som han ble ferdig med i 1949, men pga at Tolkien måtte revidere det han hadde skrevet ble ikke romanen utgitt før i 1954-55. Tolkien var veldig pirkete på detaljer. Når han hadde skrevet et stykke på vei måtte han hele tiden gå tilbake å rette på det han allerede hadde skrevet for han ville gjøre historien så troverdig som mulig. Alt måtte stemme både kronologisk og navnemessig. Ideene til mytologien sin har Tolkien fått fra blant annet "Beowulfeposet" som er skrevet ned rundt år 1200, men det har vært muntlig overlevert fra og med 700 tallet . Den mytologiske arven stammer fra mellomeuropa. Fra Beowulf har Tolkien hentet masse inspirasjon og det er et intertekstualisert moment at dragen i Beowulf voktet over en gullskatt ute på et nes, mens dragen i Tolkiens myte bodde inne i et fjell og hadde samme forkjærlighet for det som glimrer. "Vølsungasagaen" ga også ideer til dragen i "The Hobbit", Tolkien hadde en fascinasjon for dragehistorier. Beowulf selv kan sammenlignes med Aragorn (vidvandre) i "Lord of the Rings", begge er helter, begge er tapre og sterke og begge har det lodd at de har tunge bører på skuldrene i form av problemer som de må rydde opp i. Aragornskikkelsen kan og sammenlignes med Arthur i "Ridderne av det runde bord" som hadde i oppdrag å finne "gralen", og fra Arthur legenden har vi fått konseptet om brorskapet som skal utføre en gjerning. "Gutta på tur" eller om du vil "Fellowship of the Ring" har en helt parallell funksjon selv om oppdragene som utføres er av noe forskjellig karakter.

Tolkien tar opp ringtemaet som meget sentralt i "Lord of the Rings" der den ene ringen er herskerring, mens det smis 9 andre ringer til ringskrømtene (tidligere mektige menn) som er Saurons håndlangere. Sauron har inngått en allianse med dem for å få makt som skal brukes i det ondes tjeneste. "Sauron" som regjerer i landet Mordor hvor fjellet Mount doom spruter ut glødende lava og har et flytende glødende indre befinner seg er opphavet til det onde i historien. Det buldrer og braker fra fjellet og det er i fjellets indre at herskerringen blir smidd. Fjellet kan Tolkien muligens ha fått ideen til fra 1. verdenskrig hvor bomber og granater falt "tett som hagl" og det føltes som å være i "helvete". Ringen går som en rød tråd gjennom hele triologien og er selve kjernen som resten av historien spinner rundt. Tolkien legger inn masse momenter om ringen i mytologien og inspirasjonskilden har han fått fra studier av eldre og yngre Edda i opprinnelig versjon. Gudene og heltene i Edda var Tolkien inspirert av og man kan si at det er store likheter til Odins ring draupnir som ble smidd av en dverg som het Brokk og herskerringen i "Lord of the Rings". Draupnir var en magisk ring og av den ble det smidd 8 nye. Odin er på sett og vis "Ringenes Herre" i norrøn mytologi, hans kunnskap og makt var vunnet til en høy pris. Han var en vandringsmann, trollkunnig med stav, stor kappe og bredbremmet hatt. Odin kalles Gråskjegg i Edda. Gandalv er og en vandringsmann og har ellers samme klesstil som Odin og sist men ikke minst, han kalles Gandalv den grå så man kan trygt si at likhetene er store selv om Tolkien aldri direkte ville innrømmet at han har snappet opp ideer på det viset. Et annet trekk som også er felles er at både Odin og Gandalv forstår dyrespråk, men mens Gandalv har stor makt til å utføre gode handlinger i det godes tjeneste har Odin tvert om makten for seg selv og er enerådende, den som hersker. I de fleste mytologiske skrifter er som regel hensikten at man skal vinne ære, heder og rikdom gjennom bragder hvor alle midler er lov å ta i bruk for å oppnå nettopp dette. Tolkien derimot er imot alle former for maktmisbruk og makt som brukes på feil måte. Tolkien mener at all ondskap kan bekjempes og man trenger ikke å være stor og svær for å vinne, det er ikke alltid den med størst hær som vinner (j.fr Bilbo i Hobbiten som gjennom list og lempe og ved hjelp av ringen redder vennene sine ut av knipe gang på gang).

Gandalvs navn kan stamme fra Halvdan Svartes saga der en mann som heter Gandalv rir sammen med en mann som heter Frode. Dvergenes navn er hentet fra eldre edda, nærmere bestemt "Voluspå", mens alvene mest sannsynlig stammer fra keltisk mytologi, nærmere bestemt walisiske legender som hadde eget språk, egne konger og dronninger. Kelterne var det eldste folkeslaget på de britiske øyer og hadde en rik/sofistikert kultur som i lang tid har vært underkjent. Tolkien leste mytologien og fikk ideer.

Frodo skikkelsen i "Lord of the rings" måtte være god å gjøre det han ble påkrevd av oppgaver. Frodo går gjennom mange prøvelser og farlige hendelser for å utføre oppdraget han er satt til, nemlig å destruere herskerringen som ble smidd dypt inne i et fjell i landet Mordor og som må destrueres samme sted. Med god hjelp av medhjelperne sine vil han til slutt klare det og det er hjelperne som i stor grad driver historien og handlingen fremover. Frodo får i gave en brynje (mithrill) som beskytter ham mot det onde, ingenting biter på det (j.fr Beowulf som også bruker en ringbrynje som beskytter ham mot skarpe våpen, slag og spark). En av hjelperne Sam Gamgod er av mange regnet som den egentlige helten, han vender tilbake til    hobbitlandsbyen og tar opp det normale livet igjen, stifter familie og gjør noe ut av tilværelsen.

Tolkien sa at i enhver god fantasi må det være et snev av virkelighet. Fantasy er en naturlig menneskelig aktivitet der man gjennom å samle viten og kunnskap fra ting rundt oss skaper en sekundær virkelighet, man håper at ting kunne vært annerledes.

Det er orden og logikk i Tolkiens univers og historien har en mulig dimensjon av sannhet. Man kan ta inn over seg en annen dimensjon av virkeligheten, men det vil ikke si det samme som at man rømmer fra den. Mange har kritisert "eskapistene" ( folk som leser fantasy) for at de vil rømme fra virkeligheten og helst ikke ta del i det virkelige liv.

Skal man oppsummere Tolkien kan man si at hans historier bygger på elementer fra gamle mytologiske skrifter fra den vestlige sfære og da helst norrønt. Han har bygd opp en troverdig mytologi og troverdige skikkelser som snakker troverdige språk. Tolkiens historier har for øvrig blitt til storslåtte scener på film og regissøren av ringenes herre har virkelig klart å skape filmene i Tolkiens ånd. Enkelte har sagt at fremtidige filmer i denne sjangeren bare vil bli kopier av orginalen, og det kan jo være, men denne filmtriologien har banet vei for fremtidige filmer som måtte komme innen denne sjangeren. Det blir bare så uendelig vanskelig å hoppe etter "Wirkola". Det er en del forfattere som skriver bøker innen fantasy sjangeren så mulighetene for flere filmer er åpenbart tilstede, får håpe at regissører ikke bare kaster seg over mulighetene av å melke markedet, men virkelig lager gode filmer som publikum vil se.